Ambisiøs og deprimert

Hei!

Det er januar og trist, men desto større grunn til å komme seg ut og finne på noe gøy. "Hva skulle det ha vært, liksom", tenker du kanskje (jeg innså med det samme at jeg påla dere mentaliteten til en fjortis, men la gå). Flaks, tenker jeg - for jeg har nemlig et strålende forslag! Førstkommende onsdag (13.01) og torsdag (14.01) har jeg ekstraforestillinger på soloshowet mitt, Ambisiøs og deprimert. Showstart kl. 20.00 begge dager. Sted: Elsker, Oslo. Pris: 150,- (kun få billetter igjen!).

Showet handler om å vokse opp med en lesbisk mor i Bibelbeltet når man har tourettes syndrom... Det handler om å være ambisiøs og deprimert samtidig. Det lar seg liksom ikke alltid kombinere. Ja, dere vet den følelsen av å vite hva man er god for, men man orker bare ikke å gjøre noe med det akkurat i dag?

Det blir sang, dans og opplesing av dagboknotater - for å nevne noe.

Her er en liten smakebit:



Bestill billetter her: http://www.billettservice.no/search/?keyword=ambisi%C3%B8s+og+deprimert

Sees vi?

Kommentarfeltheltene.

Jula kom tidlig i år: ENDELIG har Per Sandberg fått ministerpost! Og ikke nok med det - regjeringa har blitt pimpa opp. Regjeringen ble tidlig døpt til "den blå-blå" regjeringa. Er den ikke strengt tatt mørkeblå, og nå med et hint av brunt? (Ikke som i innvandrerbrun, liksom. I så fall er Sylvi Listhaug on it!) 

Hver gang det skjer noen forandringer i politikken, får kommentarfeltene nytt liv. I den anledning har jeg plukket ut mine favoritter, samt gitt en vurdering etter hvor autentiske de er (med særlig vekt på sjargong og innhold). 

______________________________________________________________________________

Bidrag nr. 1: "Jaja, så har regjeringa (bra med a-endelse her) skifta igjen. Spiller det noen rolle? En gjeng med uutdanna idioter (takes one to know one?), som bare lyver uansett" - Geir.

Vurdering: Geir er spot on. Det spiller jo ingen rolle hvem som sitter på Stortinget. Ekke noe vits i å lære seg navnene en gang, de forsvinner vel snart på grunn av noen stabbur eller kameraderi. 
______________________________________________________________________________

Bidrag nr. 2: "Ønsker de nye regjerings medlemmene (pluss for særskrivingsfeil) lykke til! Alltid deilig med noen nye fjes. Hu Anniken Haugli ser ut som ei sprek dame, blir spennende å se hva hu kan få til ;) (bra med smiley)" - Bjørn. 

Vurdering: Det er liten tvil om at Bjørn treffer en nerve her. Nordmenn er generelt glad i politiske forandringer. Ved forrige Stortingsvalg var det mange som sa at nei, nå - nå måtte de jaggu stemme Høyre, gitt. Nå var man lei av Arbeiderpartiet og kommunist-Jens. De klarte jo ikke å fylle opp de jævla bassengene en gang. Selv om mange egentlig stemte rødgrønt til vanlig, "hadde det jo vært fint med en forandring" (det er ikke et alternativ å dra til frisøren i stedet, da? Ommøblere leiligheten, begynne å ta trappene i stedet for heisen, prøve en ny stilling med din bedre halvdel?).
______________________________________________________________________________

Bidrag nr. 3: "Hvorfor i helvette (pluss for banning og skrivefeil i ett - det gjør det mer troverdig) skal Listhaug få ansvar for innvandring? Hvorfor ikke gi jobben til Per Sandberg! Den alle faktisk håpa på (alle der, altså). En som faktisk får ting gjort!" - Wenche. 

Vurdering: Dersom man virkelig skal vinne kommentarfeltet (og politiske diskusjoner generelt), er det helt avgjørende å fullstendig utelukke prinsippet om flertall på Stortinget. Som Wenche her er inne på: Dersom Per Sandberg hadde fått ministerposten, kunne han jo lagt ned veto. Og igjen: Husk at politikerne bare lyver uansett. De kan jo tross alt ikke forutse at det de ønsker å fremme av lovforslag, er garantert å få flertall på Stortinget. Men altså, hvor dust hadde det ikke vært med valgkamp, da - om politikerne bare: "Jeg lover, at dersom partiet mitt fremmer et lovforslag - og det får flertall ved en eventuell votering - så blir lovforslaget gjennomført"... Gjeeesp! 

Jeg vil også gi noen trøstende ord til Wenche. Jeg er helt sikker på at Per Sandberg klarer å snike inn litt rasisme som fiskeriminister også. "Vi har oppdaga ein utenlandsk fiskeart på norsk sokkel. Den ska sælvfølgelig itj værra her! Det sku itj forundre mæ om dein kjem fra de syriska gummibåtan". 
______________________________________________________________________________

Bidrag nr. 4: "Jeg stemmer til vanlig SV, men ved neste valg skal jeg stemme taktisk og stemme AP. Orker ikke mer av dette tullet" - Sigbjørn. 

Vurdering: Først og fremst skal det sies at Sigbjørn passer dårlig inn i kommentarfeltgjengen, siden han stemmer SV. Stalin-tilhengere har som kjent ingenting der å gjøre. De kan heller melde seg inn i Blitz, der de hører hjemme. Når det er sagt, har jeg valgt å ta med Sigbjørns hjertesukk likevel, da han fronter en svært logisk, politisk strategi. Sigbjørn er nemlig ikke alene: Det er mange som stemmer såkalt taktisk. Veldig smart - på den måten kan aldri favoritten din vinne. Hva er det de sier i Idol igjen? "Ikke glem å stemme på din favoritt!" (Det rørende er at det sikkert er mange som stemmer med livet som innsats i Idol-finalen, men som ikke orker å løfte hånda ut av Ostepop-posen for å gå til valglokalet). 
______________________________________________________________________________

Bidrag nr. 5: "Nå orker jeg ikke mer. Jeg stemte på Høyre for å fjerne arveavgiften. Det eneste de gjør er å sleike hverandre i ræva (pluss for nydelig bilde)! Selv om de ikke får gjort en dritt" - Sissel. 

Vurdering: Uansett hvem som sitter i regjering, er det helt essensielt å stemme kun ut i fra enkeltsaker. Før i tiden var det mer vanlig å holde seg til ett parti, og man stemte mer ut i fra ideologi (det er fortsatt betydelig forskjell på eksempelvis sosialisme og liberalisme, men DRIT I DET, DA). Etter krigen var spørsmålet hvordan vi skulle bygge opp samfunnet; hvordan vi som fellesskap ville ha det. Nå er det mye morsommere! Nå trenger vi bare å tenke på hva som er best for oss selv! Meg! Enkeltindividet i sentrum! Det er også viktig at man kun leser politiske saker fra én nettavis. Det vil si: Man trenger egentlig bare å lese overskriften, for så å kaste seg over tastaturet. Det siste du skal gjøre, er å sette deg inn i hvordan det politiske systemet fungerer.
______________________________________________________________________________

Bidrag nr. 6: "Vår nye landbruksminister er 31 år! Hva blir det neste? Ansette en som går i barnehagen? (pluss for bruk av humor)" - Hege. 

Vurdering: Først og fremst må jeg si at jeg er litt skuffa over Hege, da jeg ser at hun bor i Norges Ibiza, Østfold - og så vidt meg bekjent er Østfold stolt representant for uttrykket, "Alder er bare et tall". Bortsett fra det, har hun selvfølgelig helt rett. Alder er så klart avgjørende - yrkesstolthet kommer etter mange år i bransjen. Se bare på Trump (og heldigvis kan legen hans fortelle at han skal leve i mange, mange år til). 

Personlig er jeg veldig spent på vår nye landbruksminister. Jon Georg Dale (bare å glemme navnet med det samme) blir presentert på følgende måte: 
"Han kan sjarmere bondeorganisasjonene. Han er en morsom fyr, og han har selvironi til de grader. Han blir nok godt likt" (går det an å være medlem av Frp og ha selvironi samtidig?)

______________________________________________________________________________

Bidrag nr. 7 (min personlige favoritt): "FÅ DE HELVETES ISLAMISTENE UT AV NORGE! OG HVIS DE PÅ DØD OG LIV SKAL VÆRE HER BØR DE VÆFFAL BESTÅ EN NORSK TEST (kan det bli bedre?)" - Roger.

Dom: Dette er min personlige favoritt. Roger treffer blink på både innhold og sjargong, pluss at han følger kommentarfeltlov nummer 1: Drit i hva artikkelen handler om - gå rett på sak og skriv om Islam. Gjerne i caps lock, slik Roger her har gjort.

______________________________________________________________________________

Applaus til alle bidragsyterne, som hver dag gjør kommentarfeltet bedre.

Hvilket bidrag er din favoritt?


Meg når jeg leser kommentarfelt. ❤

Angst

Du hører at stemmen din er der et sted, men det er som at den ikke tilhører deg. Som at den tilhører noen andre, noen som er langt borte. Stemmen virker fremmed, den formidler ord du ikke kjenner til. Det nytter ikke å rope, det er ingen som hører deg.

Du ser i speilet at det fremdeles er deg, men ansiktet ditt virker annerledes, forvrengt. Du viker unna ditt eget blikk. Du kan ikke stirre for lenge, da er det som at ansiktet flyter vekk. At konturene forsvinner, går i oppløsning. Du må ikke stirre for lenge, da kommer du bare til å bli redd. Og det hadde jo tatt seg ut, om du stod der og ble redd for deg selv.

Kroppen din føles altfor trang, som at det ikke er plass. Den kan umulig klare å romme alt dette, alt det andre som er til overs. Det er vanskelig å puste. Du glemmer hvordan man skal puste normalt. Det er sikkert ikke sunt å ikke få puste.

Du ser rundt deg, og du vet at du har vært her før. Omgivelsene ser kjent ut, bare at nå virker det mye mindre, trangere, innestengt. Er det fordi du var her som liten? Alt virker jo så mye større når man er liten. Alltid så rart å komme tilbake til det samme stedet i voksen alder - se, så lite det egentlig er her. Da du var liten, kunne du gjemme deg på det stedet bare du visste om. Det stedet som bare var ditt.

Du kan ikke gjemme deg nå lenger. Du er voksen nå. Skal klare deg selv. Du kan ikke søke tilflukt på det hemmelige stedet nå, vet du. Alle vil se deg uansett. Ikke at de nødvendigvis vil gjøre noe med det, det kan godt være at de bare står der og ser på deg. Kanskje de til og med ler av deg. Du er ganske sikker på at du hører noen som ler, i hvert fall.

Patetiske, lille menneske. Står du der og gråter du, da. Får du ikke puste? Du fikser ikke dét en gang? Står du der og synes synd på deg selv? Har du ingen verdighet?

Ja, du vet at du har vært her før - akkurat her, på dette stedet. Men det er som at noe har endret seg for hver gang. Det var kanskje rent og fint her før i tiden, men nå er det skitnet til. Det kan aldri bli det samme, du har sett for mye. Og litt lenger borte, innerst i kroken, ser du det:

Noen har ødelagt gjemmestedet ditt.

Foto: Drea Karlsen.

Har du hørt om den nitti år gamle damen som sitter på gamlehjemmet og angrer?

Har du hørt om den nitti år gamle damen som sitter på gamlehjemmet og angrer?

"Jeg skulle ikke ha danset så mye på byen," forteller hun. "Jeg skulle heller ikke ha drukket det glasset med rødvin den tirsdagskvelden høsten 1995, jeg skulle jo tidlig opp neste dag." Og det hadde visst hendt flere ganger, at hun tok et glass rødvin midt i uka. Fryktelig ufornuftig. Hun fortsetter: "Jeg angrer på alle de gangene jeg var den som tok initiativ til en date - tenk om han sa nei!" Heldigvis var det bare én som sa nei, da han visstnok hadde kjæreste på den tiden. Men likevel, tenk så flaut at hun gjorde det. "Jeg angrer på at jeg sa så ofte at jeg var glad i kjæresten min. Jeg sa det opptil flere ganger daglig, faktisk, og det ble jo altfor mye. Litt stolthet må man da ha."

Og det stopper ikke der: "Jeg angrer på alle de gangene jeg tok en sjanse i livet. En gang sa jeg opp en jobb fordi jeg ikke trivdes, men jeg visste jo ikke hvor lang tid det ville ta før jeg fikk en ny og forhåpentligvis bedre jobb". Det tok heldigvis bare en måned, men likevel: Man vet jo aldri. Et annet eksempel: "Da jeg studerte, valgte jeg å ta et års permisjon for å reise. Jeg ønsket å utfordre meg selv, oppleve, utvide horisonten. Jeg ville gripe sjansen mens jeg ennå var ung og hadde muligheten. Jeg hadde tross alt ingen andre å ta hensyn til enn meg selv. Men det angrer jeg veldig på nå. Jeg måtte jo sette alt på vent, og ble ferdig med studiene et helt år senere enn planlagt."

Hun angrer veldig på alle de gangene hun ikke tok en joggetur. Hun burde ha jogget minst fem ganger i uka. Det gjorde hun ikke. Hun burde generelt ha brukt litt mer tid på utseendet, egentlig. Noen ganger brukte hun bare fem minutter foran speilet. Det kan umulig ha sett bra og naturlig ut. Eller hva med alle de gangene hun sa nei til å finne på ting? Hun var riktignok sosial, men noen ganger ble det litt mye, og da måtte hun rett og slett være selektiv. "Tenk om folk trodde at jeg var kjip og sær?" Dette er noe hun angrer veldig på den dag i dag.

Har du hørt om henne? Ikke jeg heller. 

Tale til...

... Medpassasjerer på trikken.

Kjære medpassasjerer på trikken. Siden jeg har flyttet til store, skumle Oslo, innebærer det mange turer med trikken. Det kan være veldig hyggelig, og det kan være... Mindre hyggelig. Det kommer selvfølgelig helt an på situasjonen og hvem som havner ved siden av deg. Én ting som kan være ganske avgjørende, er god, gammeldags folkeskikk.

Kjære medpassasjerer på trikken. Det er jo ikke godt for dere å vite at jeg har fobi mot bakterier, men det er påfallende at Herr eller Fru Snørr finner meg på trikken. Jeg tror nemlig at det finnes mennesker med ubegrenset snørrkapasitet. Kjipern det, men i stedet for å pusse nesa/snufse, skal det altså harkes, spises, tygges og svelges (gjerne med heftige lydeffekter). Dersom Herr eller Fru Snørr må nyse eller hoste, er det ikke snakk om å skåne omgivelsene - nei, her kjører vi på med steamdusj og fossefall i skjønn forening. Takk, takk.

Kjære medpassasjerer på trikken. Det er selvfølgelig vanlig å ha med seg håndbagasje på trikken, men det er faktisk ikke så givende å få en sekk slengt opp i trynet. Tro det eller ei, men det er ikke fryktelig behagelig å få en veske (gjerne i størrelse XXXXL) most oppå låret, altså. Just saying.

Kjære medpassasjerer. Flaks for dere at jeg er slank, men det er ikke dermed sagt at det er greit å skvise meg inn mot vinduet av den grunn. Du trenger ikke å sitte med beina en meter fra hverandre. Det er flott om det eventuelt er hjemmekoselig på trikken, men du ekke hjemme i sofaen du nå, vettu.

Kjære småbarnsmødre på trikken. Spedbarn er unnskyldt (I know, jeg er snill i dag), men dersom ungen din er over to år og setter i gang en livekonsert, er det OK+ om du i hvert fall prøver å gjøre noe med det. Du får ikke sympati fra meg om du bare smiler søtt og henviser til ungen din som om vedkommende er en spillemaskin som har hengt seg opp. Og nei, det står faktisk ingen steder at småbarnsmødre eier trikken. Så... Plz. :)

Kjære medpassasjerer på trikken. Om du SNAKKER SYKT HØYT, værsåværsåsnill - ikke sett deg ved siden av meg. Utestemme opphøyd i femte er spesielt irriterende om du sitter på trikken. Det er klamt, trangt, og det er ikke sånn innmari god akustikk da, for å si det sånn. Dessuten er det dårlig gjort å overdøve Spotify.

Kjære medpassasjerer på trikken. Noen mennesker synes at baksnakking/skittkasting er konstruktive og tilfredsstillende aktiviteter å fylle tiden med, men her er et lite tips: Ikke ta med deg denne aktiviteten ut i det offentlige rom. Dette er selvfølgelig noe alle burde vite, men det hender rett som det er, at jeg ufrivillig blir servert sladder om Random Randomsen. Det har også hendt at jeg hører historier om mennesker jeg kjenner eller vet hvem er. (Fint for dem når jeg kommenterer det etter at de har gravd ut dritt i fem-ti minutter).

Kjære medpassasjerer på trikken. Du vet at du bare kan si "unnskyld?" for å signalisere at du skal gå av trikken? Jeg skjønner at du skal av når du begynner å fikle litt med jakka, rette på sekken, kremte litt kleint for deg selv rett før neste stopp. Eller enda verre: De som bare akutt reiser seg. Kan du i det minste gi meg et lite hint? Vinn-vinn-situasjon, ikke sant: Jeg gjør det enklere for deg å komme ut, og du... Kommer enklere ut. Men hva vet vel jeg. Kanskje noen mennesker har en fetisj for å gni seg inntil fremmede. Kanskje noen mennesker liker å mose bæreposer i trynet på folk de ikke kjenner. Hvem vet. (De vet, og jeg skulle gjerne likt å vite hvorfor).

Kjære medpassasjerer. Jeg liker som regel å ta trikken. Livet i gatene suser forbi, og med god musikk på ørene er det en deilig form for avkobling. Da kan jeg lett overse klam luft og støy. Kan ikke du gjøre det samme a?



Fuck you.

Ta vare på hverandre!

Jeg har prøvd å skrive i flere timer, men ordene strekker ikke til. Derfor vil jeg heller bare anbefale et innlegg, som jeg syns er fantastisk godt skrevet. Trykk her for å lese. (Innlegget er skrevet av denne unge, flotte herremannen).

Mine tanker går til alle som er rammet, og som har mistet noen i denne ubegripelige tragedien. Det kan være vanskelig, nærmest umulig, å finne mening i det meningsløse. Men heldigvis får gjerningsmannen motsatt effekt av hva han ønsket.

Ta vare på de gode, grunnleggende verdiene. Ta vare på styrken, varmen og motet. Ta vare på hverandre.






"Han stjal noen av de vakreste rosene våre. Men han kan ikke stanse våren" - Eskil Pedersen.

Hammer og spiker.

Da du var liten sa du at du bare hadde litt rusk i øyet. Du gråt ofte og mye. Det gjør du fremdeles. Du forsøker å holde det inni deg - men tårer er til for å forhindre bakterier i å trenge inn i øyet. Det må gjøre vondt å få bakterier i øyet, så du lar det renne for sikkerhets skyld.

"Så altfor mye å tenke på, det er kanskje litt rart, lurer på om hodet mitt sprenger snart?". Disse ordene skrev du (eller var det jeg?) i dagboka di da du var åtte år. Resten av siden er blank.

*

Hun ser på deg som om du var en fremmed. Et blikk du kjenner så altfor godt. Som om du var et farlig dyr med blodige hoggtenner. Som om du var en innbruddstyv. I ditt eget hjem.

Veggene rundt deg blir smalere for hver dag som går. Snart får du pusteproblemer, selv om vinduet står på vidt gap. Eksos og sirener og støv klistrer seg fast på kroppen din.

Du kan dusje i to timer, helt til du oppdager at det ikke er mer varmtvann igjen. Du forbanner den personen som hang opp et speil foran dusjen. Du vil ikke se deg selv slik. Ta deg sammen! Du kan i hvert fall heve hodet litt, om ikke annet.

Neste dag smiler du til verden - for det er jo det man skal gjøre - men verden smiler ikke tilbake. Du roper om hjelp, men det kommer bare et ekko på din egen telefonsvarer.

Disse tankene har aldersgrense 15 år. Og du som på mange måter er ni år mentalt. En del av deg er ankerfestet, selv om du har problemer med å sortere år, tid, sted, mennesker. Du var kanskje fysisk tilstede, men i tankene var du en helt annen plass. Du satt kanskje rundt middagsbordet med familien - mentalt var du på en reise, på et hittil ukjent sted.

Hodet har heldigvis ikke sprengt hittil. Det hadde jo tatt seg ut.

Dødsangst eller livsangst?

Støy blant stillhet.

Du vil se livet i fugleperspektiv, men høyden er for truende.
Du vil langt ned i kjelleren, men mørket holder deg tilbake.
Blir du bare stående, du da.

Anstrengelse for å slappe av.

Tomhet blant innhold.

Du kjenner på hvert eneste åndedrag. Du holder pusten - ser hvor lenge du kan holde den på vent. Luften sprekker, og du kjenner at halsen jobber mot deg.

Ensomhet i det offentlige rom.

De spør hvordan du har det. Spør de av høflighet, eller ønsker de et ærlig svar?
De spør hvordan du har det, for faen! Svarer du høflig, eller gir du et ærlig svar?

Klisjeen om depresjon bak masken.

Du biter tennene sammen, men du klarer ikke å lure dem. Det står skrevet stolthet i panna di.
Ditt ynkelige, lille menneske. Står du der og gjør deg til. Smiler og ler som en klovn, med altfor store øyne, altfor stor nese, altfor stor munn. Hvem prøver du å lure?

Ta motet til deg - vis at du har ryggrad. Reis deg opp - den holdningen der er ikke bra for deg. Den holdningen kler deg ikke.

Du fryser i kokende vann.

De ler av deg i speilet. De står i ring rundt deg. De peker og ler - høyt og tydelig, mens de kaster hodene sine bakover og sikler og svetter og spytter og er villdyr med lyn og torden i øynene.

Vis mot, eller tør du ikke? Er du redd? Er du feig?

Du er din egen tilskuer.

Dødsangst eller livsangst?

Du låste døra før du dro hjemmefra, men noen har brutt seg inn. Han står og venter på deg i gangen. Du kjenner han så altfor godt, men selv en skygge kan overraske. Du kan forsøke å løpe, men han tar deg igjen.

- Med mindre du lot døren stå åpen.

Du skulle ha vært her...

Kjære Regine.

I dag er det ett år siden du forlot oss. Jeg kan nesten ikke fatte at det har gått et helt år. Et helt år uten deg.

Jeg husker denne dagen i fjor som om det var i går. Jeg fikk en melding av en venninne der det stod: "Har du lest om Regine i dag?". Jeg turte nesten ikke å skru på PC'en en gang, for jeg skjønte naturligvis med én gang hva som hadde skjedd. Klokken var 17:48, og lillesøsteren din, Elise, hadde publisert et innlegg på bloggen din:

"Kjære vakre søster. Etter 15 lange måneder i kamp mot kreften, har du nå endelig funnet fred. Det har nok vært de lengste og tøffeste månedene i ditt liv. Det har det også vært for oss rundt deg. Vi har hatt mange tunge stunder sammen i denne vanskelige tiden, men vi har også hatt mange fine.

Vi alle skjønte vel etterhvert at det begynte å gå mot slutten, og de siste dagene hadde du det ikke noe godt. De sterke smertene du hadde gjorde at du måtte ha mye smertestillende. Du var utmattet mesteparten av døgnet.

Torsdag 3. desember 2009 klokken 14.02 sovnet vår kjære Regine stille inn i sin seng med både mamma, pappa, lillesøster og kattepus ved sin side".

Det gjorde så ufattelig vondt. Selv om alle var forberedt på det verste, går det ikke an å forberede seg på et dødsfall. Det er så endelig når det først skjer, og man sitter igjen med tusen følelser og spørsmål. Sorg, fortvilelse og følelsen av total urettferdighet. Hvorfor skal en ung jente på atten år dø? Hvorfor skal hun ikke få oppleve resten av alt det livet har å by på? Hvorfor skal vi andre leve videre -uten deg?

"Det går ikke noe bra. Det går mot slutten nå". Det var det siste du skrev til meg - bare noen få dager før du døde. Jeg nektet å innse det. Jeg hadde hele veien et håp om at det skulle gå bra til slutt, men kreften var for sterk. Du kjempet så iherdig, men det var ingenting å gjøre. Når det er sagt, levde du mye lenger enn det legene antok. Det er bare ett av mange tegn på hvilken helt du er.

Ja, for du er fremdeles en helt, Regine. Det vil du alltid være. Tenk på alt du utrettet mens du levde, men det gjør du også nå - selv etter din død. Du har blitt et symbol på blodgivning, beinmargsdonasjon, og støtte til kreftforskning. Du samlet inn over hundretusen kroner (!), som nå har blitt gitt til formål du brant for. For ikke å snakke om boken din, Regine! Tusenvis av mennesker har den i bokhylla, og kan ta den frem når de trenger en viktig påminnelse i hverdagen. Og da jeg var med på arbeidet med bokutgivelsen, var det helt utrolig å se hvor mange som forhåndsbestilte den, og som snakket om den lenge før den ble utgitt. Dine verdier, tanker og ditt engasjement vil leve evig.

Julianne, Lasse, Elise, Eli Ann, alle familiemedlemmer og venner: Jeg tenker mye på dere, men jeg tenker spesielt mye på dere i dag. Jeg vil også sende gode tanker til alle dere som har mistet noen.

Vi må ta vare på de rundt oss - verdsette alt og alle vi har i livet vårt. Man vet aldri hva morgendagen bringer - derfor er det så viktig å leve her og nå.

Regine, jeg savner deg uendelig mye, og håper du har det godt der du er nå. ♥

La oss tenne et lys for Regine i dag.


Denne tok jeg for å hedre deg og alt du stod for. 

Bloggere mot retusjert reklame.

Hva tenker du når du ser bilder som dette? Skulle du ønske at du også var like perfekt..?

Tenker du noen gang over at reklamebilder har gjennomgått x antall runder i Photoshop før de publiseres? Tenker du noen gang over at reklamebransjen vil selge deg noe som faktisk ikke eksisterer? (Les: Tro det eller ei, men det finnes altså ikke levende porselensdukker eller glansbilder. Beklager). Som en klok kvinne med navn Sofie Frøysaa pleier å si: Maybe she's born with it, maybe it's photoshop...

50 % av alle norske femtenåriner har lyst til å slanke seg (!), der 10 % av alle som slanker seg utvikler spiseforstyrrelser. 50 000 norske jenter har en eller annen form for spisefostyrrelser til enhver tid. Spiseforstyrrelser er dessuten den tredje største dødsårsaken blant kvinner i Europa. 1 av 3 norske jenter sier at de får dårlig selvtillit av å se reklamebilder. Med andre ord: Det er inen tvil om at mote- og reklameindustrien har mye makt. Og det verste av alt: De tjener fett på dårlig selvtillit. (Ond sirkel, sa du?).

Selv om mange er klar over at reklame er retusjert, kan vi likevel drømme oss bort i bilder som fremstiller det plettfrie skjønnhetsidealet - et ideal som er umulig å strekke seg etter. Vi tar kanskje for gitt at det skal være slik, men i mine øyne er det på høy tid å sette skjønnhetsidealet i søkelyset - i et lys uten photoshop, badevekt og et absurd kalorikappløp som ikke en gang Marianne Aulie kan ta av seg trusa for.

Heldigvis har noen startet kampen mot reklamebransjen. Endelig har noen tatt på seg ansvaret for å bevisstgjøre ungdom om det massive skjønnhetsidealet de - bevisst eller ubevisst - blir utsatt for. Nå har flere barne- og ungdomsorganisasjoner gått sammen og opprettet et nettverk; Ungdom mot retusjert reklame. Målet er å merke all retusjert reklame med en advarsel.

I den anledning kan det også være nyttig med et bloggnettverk som jobber for det samme målet. Bloggere kan ha stor påvirkningskraft, og jeg syns det er viktig å spre budskapet videre. Dessuten er det interessant å se hva bloggere mener om saken. Om en blogger retusjerer bildene sine - hvordan kan dette påvirke leserne?

- Derfor oppfordrer jeg DEG til å skrive et innlegg om dette!

• Skriv din mening om saken.
• Link til hjemmesiden.
• Link til Facebook-side om nettverket.
• Legg ved videoen under (som gir all nødvendig informasjon om konseptet):



• Når du blogget saken, send gjerne en link til innlegget til motretusjering@gmail.com.


Det er ikke noe must, men du må gjerne publisere et uretusjert bilde av deg selv. Her ser dere strekkmerker og poser under øynene i skjønn forening... - Men hvem sier at det er feil?

Og... DER startet bloggnettverket. Stafettpinnen ligger nå i dine uretusjerte hender! Hvor mange blir vi til sammen?

PS! Om du ikke har blogg, kan du selvfølgelig spre budskapet videre uansett. På aktivisme.no er det også forslag til hva du kan gjøre for å støtte prosjektet.