Du skulle ha vært her...

Kjære Regine.

I dag er det ett år siden du forlot oss. Jeg kan nesten ikke fatte at det har gått et helt år. Et helt år uten deg.

Jeg husker denne dagen i fjor som om det var i går. Jeg fikk en melding av en venninne der det stod: "Har du lest om Regine i dag?". Jeg turte nesten ikke å skru på PC'en en gang, for jeg skjønte naturligvis med én gang hva som hadde skjedd. Klokken var 17:48, og lillesøsteren din, Elise, hadde publisert et innlegg på bloggen din:

"Kjære vakre søster. Etter 15 lange måneder i kamp mot kreften, har du nå endelig funnet fred. Det har nok vært de lengste og tøffeste månedene i ditt liv. Det har det også vært for oss rundt deg. Vi har hatt mange tunge stunder sammen i denne vanskelige tiden, men vi har også hatt mange fine.

Vi alle skjønte vel etterhvert at det begynte å gå mot slutten, og de siste dagene hadde du det ikke noe godt. De sterke smertene du hadde gjorde at du måtte ha mye smertestillende. Du var utmattet mesteparten av døgnet.

Torsdag 3. desember 2009 klokken 14.02 sovnet vår kjære Regine stille inn i sin seng med både mamma, pappa, lillesøster og kattepus ved sin side".

Det gjorde så ufattelig vondt. Selv om alle var forberedt på det verste, går det ikke an å forberede seg på et dødsfall. Det er så endelig når det først skjer, og man sitter igjen med tusen følelser og spørsmål. Sorg, fortvilelse og følelsen av total urettferdighet. Hvorfor skal en ung jente på atten år dø? Hvorfor skal hun ikke få oppleve resten av alt det livet har å by på? Hvorfor skal vi andre leve videre -uten deg?

"Det går ikke noe bra. Det går mot slutten nå". Det var det siste du skrev til meg - bare noen få dager før du døde. Jeg nektet å innse det. Jeg hadde hele veien et håp om at det skulle gå bra til slutt, men kreften var for sterk. Du kjempet så iherdig, men det var ingenting å gjøre. Når det er sagt, levde du mye lenger enn det legene antok. Det er bare ett av mange tegn på hvilken helt du er.

Ja, for du er fremdeles en helt, Regine. Det vil du alltid være. Tenk på alt du utrettet mens du levde, men det gjør du også nå - selv etter din død. Du har blitt et symbol på blodgivning, beinmargsdonasjon, og støtte til kreftforskning. Du samlet inn over hundretusen kroner (!), som nå har blitt gitt til formål du brant for. For ikke å snakke om boken din, Regine! Tusenvis av mennesker har den i bokhylla, og kan ta den frem når de trenger en viktig påminnelse i hverdagen. Og da jeg var med på arbeidet med bokutgivelsen, var det helt utrolig å se hvor mange som forhåndsbestilte den, og som snakket om den lenge før den ble utgitt. Dine verdier, tanker og ditt engasjement vil leve evig.

Julianne, Lasse, Elise, Eli Ann, alle familiemedlemmer og venner: Jeg tenker mye på dere, men jeg tenker spesielt mye på dere i dag. Jeg vil også sende gode tanker til alle dere som har mistet noen.

Vi må ta vare på de rundt oss - verdsette alt og alle vi har i livet vårt. Man vet aldri hva morgendagen bringer - derfor er det så viktig å leve her og nå.

Regine, jeg savner deg uendelig mye, og håper du har det godt der du er nå. ♥

La oss tenne et lys for Regine i dag.


Denne tok jeg for å hedre deg og alt du stod for. 

Det er ikke bare-bare å ha en venninne som er forfatter i en alder av atten år!

Kjære Regine. ♥


I dag er det en stor glede å skrive til deg igjen. Samtidig er det så fryktelig vondt - åh, du skulle ha vært her!

Først og fremst vil jeg gratulere deg! Jeg skulle så gjerne ha gitt deg en klem, og vi skulle ha hoppet av glede sammen. For i dag er det din dag. Du hadde en drøm om at bloggen din skulle bli utgitt i bokform. Og drømmen din ble oppfylt!

For noen måneder siden ble jeg kontaktet av redaktøransvarlig, Bjørn Olav Jahr, en fantastisk dyktig og flott fyr. Du var jo veldig opptatt av hvordan journalister valgte å fremstille historien din i media, og jeg skal love deg at boka har vært i trygge hender. Bjørn Olav har gjort en fabelaktig jobb!

Han ville gjerne at jeg skulle bidra i arbeidet med boka. Det er, mildt sagt, en stor ære for meg. Som venn, men også som medblogger, fikk jeg i ansvar å se på kommentarutvalget fra lesere (NB! Jeg har ikke valgt ut mine egne kommentarer. Heller ikke kommentaren fra broren min). I tillegg fikk jeg lese alt av materiale til boka, og jeg fikk se forslag til design. Jeg kom hele veien med tilbakemeldinger, og én ting er sikkert: Vi er begge perfeksjonister, Regine!

Jeg gråt meg gjennom "arbeidet" - det var tøft, og jeg kan ikke beskrive hvor vanskelig det var å lese etterordtekstene fra moren din, Elise og Eli Ann. På samme tid var det veldig, veldig fint, og jeg kan ikke annet enn å la boka tale for seg selv.

Selv om jeg allerede hadde lest materialet til boka, var det helt spesielt å holde det ferdige resultatet i hendene. Og jeg er ganske så sikker på at du hadde digga det ferdige resultatet. Den er fantastisk! Jeg sitter her med to eksemplarer av boka di, og ja - selv om jeg allerede har lest den hundre ganger, vil jeg lese den om og om igjen.

I dag var jeg på bokutgivelsen din. Da jeg ankom Gyldendal, måtte jeg stå utenfor hovedinngangen og trekke pusten dypt et par ganger, før jeg omsider åpnet døren og gikk inn. Det var så utrolig flott å se foreldrene dine og søsteren din igjen, og jeg fikk endelig hilse på Regine-bestis, Eli Ann og foreldrene hennes. Likevel var det tøft og vanskelig. Alt føltes bare så uvirkelig, Regine. Der satt vi alle sammen, men hovedpersonen var ikke tilstede.

Da salen omsider ble fylt opp, kunne boklanseringen begynne. Boklansering høres så upersonlig ut, men det ble alt annet enn upersonlig. Med flotte lysbildefremvisninger, et lydopptak fra deg, Metallica rungende ut av høyttalerne, et utvalg av fotografiene dine, private bilder og høytopplesning fra Elise og Eli, gjorde det hele komplett. Det var så fint, men samtidig så vondt.

For min del har sorgen vært ensom. Alle dine nærmeste bor mange mil unna. Men i dag fikk jeg møte de som stod deg nærmest. Da Elise og Eli Ann leste opp tekstene sine fra boka, var det som om verden stoppet opp et lite øyeblikk. Det var så smertefullt, men likefullt så vakkert. Og det er ingen tvil om hva som står sterkest: Det er at vi alle - både kjente og ukjente, er så uendelig stolte av deg, Regine. Jeg sier det igjen: Du skulle virkelig ha vært her.

Om du bare visste, Regine, at denne boka allerede er en bestselger. Boka di skrev historie allerede før den ble satt ut i butikkhyllene. Boka di blir en selvfølge i alle bokhyller, og vi kan ta den frem på gode og dårlige dager. Boka vil være en viktig påminnelse. Boka setter alt i perspektiv, og budskapet ditt er foreviggjort: Vi må leve her og nå. Vi må sette pris på de små - og store gledene, og vi må ta vare på de rundt oss.

I kveld spiller yndlingsbandet ditt, Metallica i Oslo. Jeg ba folka dine om å headbange litt ekstra for deg. Og det er ingen tvil, Regine: Du er en høyt elsket person.


______________________________________________________________________
♥ Boka skal være tilgjengelig i de fleste bokhandlere fra dags dato, og kan også kjøpes på nettet her.

♥ Boka koster 299,-, og består av alle publiserte blogginnlegg, bilder (både Regines bilder og bilder som er tatt av henne) et lite utvalg kommentarer fra blogglesere, forord, etterord fra pårørende - i tillegg til tekster skrevet av Regine som familien har funnet i ettertid, samt bilder som ikke før er publisert.
♥ Deler av bokinntektene går til kreftsaken.

♥ Tips alle venner og bekjente - spre budskapet! Jeg oppfordrer alle bloggere til å skrive om boka på bloggen sin.

♥ Dagbladet dekket saken fra boklanseringen i dag, og repotasjen kan dere se her. (Intervjuet med meg er noe rart fremstilt, for eksempel angående hvordan Regine og jeg ble kjent, men pytt!).
Jeg oppfordrer alle til å kjøpe denne boka. Det hadde betydd så enormt mye for Regine, men jeg tror det betyr minst like mye for hver enkelte leser av boka, at boka ble publisert. Vi kan nå holde bloggen hennes - og enda mer, i hendene. Vi har budskapet hennes på trykk, og vi kan ta det med oss i form av 284 sider.

Jeg vil avslutte for denne gang med et herlig sitat fra Gunnhild Corwin, som jeg var så heldig å møte i dag: "Hun sitter nok oppi hjørnet der og får det med seg".

Å se livet med dykkermaske.

Grip dagen!

... Å leve i nuet.

Lev hver dag som om den skulle ha vært den siste.

Er du en drømmer?

Lever du i fremtiden?

Tenker du at "fra nå av - da skal jeg..!"

Henger fortiden fast?

"Om jeg bare hadde..."

Livet går sin gang. Vekkerklokken ringer, toalettbesøket venter og frokosten smøres. Skole eller jobb kaller, middagen ryker og TVprogrammet du har ventet på hele dagen er klar til å ta deg med storm. Sengen din står klar, vekkerklokken er straks i ventemodus og drømmeland er nok en gang rett rundt hjørnet.

Livet går på autopilot. Du legger planer, kanskje ikke alt går som det skal - likevel kommer tirsdag etter mandag, juli etter juni og høsten med sine fargerike blader tegner igjen på blanke ark.

Plutselig skjer noe uventet. Livet stopper opp og ødelegger timeplanens rutine. Plutselig føles mandag som en evighet, og tirsdag ligger usikkert i vente. Du vil for alltid huske denne datoen. I tiden som kommer vil denne dagen være spikret fast i minnet - som en tung sky som aldri letter. Plutselig ser du livet med dykkermaske.

Du blir nødt til å dykke. Dykke lenger ned enn hva du noen gang trodde var mulig. "Sånt skjer jo ikke meg", har du alltid tenkt. Men plutselig står du der - med dykkermaska på. Dypet er truende, men du har ikke noe valg. Det er som om bølgene tar tak i deg og drar deg ned mot havets bunn. Det blir vanskelig å puste. En annen verden venter på deg. Du har aldri visst hva som skjuler seg under vannoverflaten - før nå.

Det er grumsete, men etter hvert ser du alt så klart. Så dette er livet på nært hold, tenker du - likevel prøver du hardt å komme deg opp igjen. På dypet vil ingen være. Det er her det ukjente hører til. Etter hvert blir du oppmerksom på den minste, lille detalj. Detaljer du aldri hadde tenkt over før.

Du hører stemmer i det fjerne. Du hører latter og barnesang. De må ha det godt der oppe, tenker du for deg selv. Her nede er du helt alene. Stemmene i det fjerne skulle gjerne ha hjulpet deg, men "sånt skjer jo ikke dem"...

En dag kommer du opp igjen. Lyset blender deg. Vinden stryker deg over skuldrene, og plutselig er det lettere å puste. Du kjenner en varm lykke spre seg i kroppen, og glemmer et lite sekund alt det vonde du har opplevd. Nå er ting som de skal være igjen, sier du lettet for deg selv og løper fritt over gresset som kiler deg under føttene.

Likevel vil alltid dypet skremme deg. Du vil aldri tilbake dit. På samme tid har du sett noe andre aldri vil få oppleve. Du har møtt livet på nært hold; møtt det med forstørrelsesglass. Du har sett livet med dykkermaske.

Alle skulle ha tatt seg en tur under overflaten.