Man kan oppnå noe hver eneste dag.

Trykk på bildet for å se det i større format.

Jeg kom over denne kommentaren i kommentarfeltet til en av de mest leste bloggene i Norge. Det inspirerte meg til å skrive dette innlegget. Det er ikke første gang at en blogger blir kritisert. Denne kommentaren er egentlig ikke så ille, sammenlignet med andre kommentarer jeg har sett tidligere. Eller kommentarer jeg selv har fått, for den saks skyld. Det finnes ingen grenser for hva folk tillater seg å skrive til andre mennesker, gjerne bak en anonymitet. I visse tilfeller virker det som om all folkeskikk forsvinner når man sitter bak skjermen sin og skriver på nettet. Det er så enkelt. For man slipper så utrolig lett unna. Mange mener at dersom man benytter seg av ytringsfriheten, må man forvente at også andre gjør det. Men jeg mener at det kommer helt an på hva man skriver. Jeg skal ikke gå mer inn på akkurat det nå. I dette innlegget vil jeg kommentere hva "Diamond" skriver i sin kommentar. Jeg reagerer veldig på hva vedkommende definerer som det å oppnå noe: " Å ha gjort en masteroppgave i fysikk, kommet inn på en berømt musikkskole, vært frivillig i Leger Uten Grenser, eller å ha blitt forfremmet til sjef i et firma etc - DET er å oppnå noe!" Det er selvfølgelig viktig å være ambisiøs. Det er viktig å ha mål og mening i livet, men er det noe jeg misliker, så er det når mennesker lager fasitsvar om grunnleggende faktorer som er helt individuelt fra person til person. Når mennesker lager fasitsvar der veien er smal og det er svært vanskelig å passe inn. "Hva skal du studere? Hva vil du oppnå i livet ditt?". Vi lever i et samfunn der suksess og status er viktig. Men vi lever også i et samfunn der vi stresser, hiver innpå med smertestillende og muskelavslappende medisiner og skriver tusenvis av lister over alt som skal gjøres. Vi lever i et samfunn der vi føler på press og forventninger. Ikke bare hva andre forventer, men hva vi forventer av oss selv. Jeg gjør ingenting om dagen. Jeg har kyssesyken, men bør snart finne meg en jobb. Jeg vet ikke hva jeg vil studere, og mange blir nesten stressa på mine vegne fordi jeg ikke har bestemt meg ennå. Jeg møtte en person for litt siden, som spurte meg om hva jeg skal bli etter hvert. Jeg svarte at min store drøm er å sitte i kassa på Rimi. Jeg svarte dette kun for å teste hva slags reaksjon jeg ville få. Vedkommende bare lo og fortsatte: "Nei, men seriøst..." Jeg gjentok det, og personen ble sittende med et tomt uttrykk; "Er det alt du vil!? Har du ikke større ambisjoner enn det? Skal du ikke gjøre noe litt viktigere? " ... Viktigere? Som om ikke de på Rimi (eller hvilken som helst annen dagligvarebutikk for den saks skyld) gjør en viktig jobb!? Hva skulle vi ha gjort uten dem? Jeg vet ikke hva jeg kommer til å jobbe med, poenget mitt er hvordan altfor mange yrker stadig undervurderes. Som bussjåfører, for eksempel. Og igjen: Hva skulle vi ha gjort uten dem? Vi er helt avhengige av kollektivtransport, og jeg husker godt da det var båtstreik her på Nesodden for et par år siden. Folk ble helt fra seg og følte seg lost.

Jeg møtte en gutt en gang som var flau over å fortelle om yrket sitt. Han er rørlegger. Han var flau fordi resten av familien jobber med "så mye viktigere ting". Faren er ingeniør, moren er lege og begge søsknene hans studerte på universitetet og skulle utdanne seg til økonom og journalist. Jeg forstår godt at det kan være vanskelig å ta en helt annen vei når resten av familien har såkalt høyere utdannelse. Men likevel: Hvorfor har familien hans viktigere yrker enn han? Er det lønna det er snakk om? Jeg mener at vi alle bør yte i samfunnet. At vi alle bidrar til å opprettholde velferdssamfunnet, men det spiller ingen rolle hva slags yrke det er snakk om, så lenge man er lykkelig og trives. At man driver med noe som føles riktig og som man liker å holde på med! Sosial trivsel er grunnleggende for å gjøre en god jobb, og da burde man for all del velge det man har lyst til å drive med. At man gjør sitt beste, tar jobben seriøst og jobber med det man ønsker. Jeg mener at det er å oppnå noe - i aller høyeste grad! Jeg husker på videregående, da vi skulle velge programfag. Lærere la vekt på at vi kunne få poeng dersom vi valgte realfag. At samfunnet trenger elever med realfag. Men samfunnet trenger jo alt av alt! For at samfunnet skal gå rundt trenger vi alt fra postbud til skuespillere. Dersom det å bli forfremmet til å bli sjef i et firma, eller å jobbe frivillig i Leger Uten Grenser er å oppnå noe, vet jeg om mange som "mislykkes", for å si det sånn. Eller som kommer til å "mislykkes". Og det å oppnå noe handler ikke bare om arbeidslivet. Det handler blant annet om hvordan vi har det. Hva vi driver med på fritiden. Hvem vi tilbringer tid sammen med. Hva som gir oss glede. Jeg tror det viktigste er å føle selv at man lykkes. Det er å oppnå noe det!