Skjerpings!

En skjerpings går til... De som slenger dritt på nettet.

Det er ingen nyhet at det finnes nok av idioter der ute, som på død og liv skal spre kvalme på Internett. Det er ingen nyhet at disse menneskene rakker ned på andre for å føle seg bedre selv. Det er på ingen måte noen nyhet at disse menneskene, gjerne signert bak den svært treffende kamuflasjen, "anonym", burde tatt et realt oppgjør med sin egen usikkerhet.

Som blogger har jeg flere ganger "møtt" på mennesker som ønsker å fortelle hvor innbilsk, tragisk og stygg jeg er. Bare på Youtube-profilen min får jeg daglig stygge kommentarer.

Når jeg har stilt opp i media i forbindelse med homokamp og debatten om kjønnsnøytral ekteskapslov, har jeg fått mange inspirerende tilbakemeldinger. Det beste var nok da en person hevdet at jeg mest sannsynlig ble tvunget av mora mi til å forsvare henne. ... Hei, jeg heter Sofie og er fem år.

Her på bloggen har jeg fått høre mye interessant, blant annet at jeg egentlig bare "skryter på meg at jeg har Tourettes syndrom" (OK, da. Det går mest i det og at jeg har masse godteri hjemme - når jeg egentlig ikke har det. Alt for å få venner til å bli med meg hjem), at jeg er patetisk, skada og at det er synd på meg.

Jeg kan bli skremt av tanken på at jeg deler planet med slike mennesker. På den annen side: Det er ekstremt sørgelig at enkelte mennesker har det så vondt med seg selv. Nei, jeg er ikke ironisk nå. Det er rett og slett trist. Veldig trist.

Jeg får ofte høre at jeg burde "skaffe meg et liv", og det er jo helt åpenbart at disse avsenderne vet hva de snakker om. De har tross alt funnet en meget givende hobby. Likevel er det nok mange som undrer seg: Hva ønsker de å oppnå? Å rømme vekk fra sine egne og åpenlyse problemer? Er det et skrik om oppmerksomhet? Skadefryd? Ensomhet? Handler det bare om fordommer? Eller er det en selvlysende, katastrofal dårlig kamuflering av bitterhet?

... En fin, liten blanding, sier du? Ikke spør meg - jeg er tross alt "dum", "tilbakestående" og "stakkarslig". Jeg skulle gjerne ha sitert noen, men det er liksom ikke så personlig med "Anonym". Sorry, folkens! Skriv navnet deres neste gang, så skal dere få den kreditten dere fortjener.

If you are not criticized, you may not be doing much - Donald H. Rumsfeld.

Skjerpings!

Skjerpings går til... De evneveike idiotene som tror de bare kan stoppe opp rett foran deg på gata - og gjør det.

Hver gang jeg går i byen møter jeg dem. De som parkerer ræva si stående og gir deg halvveis hjerteinfarkt ved at du så vidt kræsjer inn i dem. De som tar seg friheten til å dra uttrykket, "lufta er for alle" et nivå høyere.

Hver gang jeg går i byen møter jeg dem. Nei, vent. Jeg møter dem ikke. Jeg blir ufrivillig en alternativ ryggsekk, ved at de enten stopper opp for å tenne røyken, ta en telefon, finner en femkroning på gata eller bare tar en helt fantastisk unaturlig pause i sin beundringsverdige gange.

Hver gang jeg går i byen møter jeg dem. Gjerne når jeg har dårlig tid. De irriterende "oi-dette-var-et-fint-stoppested-håper-det-ikke-går-noen-bak-meg-selv-om-det-selvfølgelig-gjør-det"-menneskene. For all del, veldig magisk at dere lar verden stoppe opp et øyeblikk, men det passer så bedritent dårlig når jeg går relativt fort og plutselig må bråstoppe på grunn av talentløse skikkelser som la igjen folkeskikken og de sosiale antennene ved fødestua.

HVER bidige gang jeg går i byen møter jeg dem. Det går greit om du plutselig kommer på at du glemte mobilen hjemme og derfor må bråsnu og løpe i motsatt retning, men det er IKKE greit å utnevne seg selv som avsperringsgjerde sånn helt uten videre. Min favoritt er når noen får en melding, stopper opp fordi meldingen åpenbart er uhyre viktig, for så å vandre saktere enn en pensjonist over veien i to minutter, for så å STOPPE OPP IGJEN. Siden du tydeligvis skal svare på meldingen kan du heller GÅ TIL SIDEN, skrive ferdig, og så gå inn blant folkemengden igjen.

Hver gang jeg er i byen møter jeg dem. Nei, vent. De møter meg. Ufrivillig. Jeg trenger ikke ha sosial angst for å mislike uforutsigbar fysisk kontakt med en vilt fremmed. Jeg trenger ikke å bli overrasket av en klam rygg mot brystkassa mi heller. Dere som senker farten min, derimot, trenger å si unnskyld. Da vet jeg hvert fall at dere ikke mente det; at det mest sannsynlig er en grunn til det plutselige stoppet, og jeg kan si: "Joa, det går bra".

Hver gang jeg er i byen møter jeg dem. For ikke å snakke om gjengene som går så sakte at Siv Jensen rekker å skaffe seg empati - gjerne en lang, lang rekke med venner som strekker seg fra den ene siden av fortauet til den andre. De som glatt hadde vunnet mimeleken med en glimrende etterlikning av Berlinmuren. Jeg vil gjerne rette en stor takk til slike mennesker. De som gjør at jeg nærmest må brøle så hardt av irritasjon at lungene mine vrenger seg, men likevel ikke flytter på seg. Om dere bare kunne lage en åpning, eller noe? Sånn at andre mennesker kan komme forbi (ja, hold dere fast - det er faktisk andre mennesker her i verden enn dere)? Eventuelt bare okkupere en benk eller to og leke hekk der i stedet? På forhånd takk.

Hver gang jeg er i byen møter jeg dem. Neste gang skal jeg gjøre som Jason i Terkel i Knipe: "Du vet aldri når du får bruk for et jernrør".