11.1.16

Ambisiøs og deprimert

Hei!

Det er januar og trist, men desto større grunn til å komme seg ut og finne på noe gøy. "Hva skulle det ha vært, liksom", tenker du kanskje (jeg innså med det samme at jeg påla dere mentaliteten til en fjortis, men la gå). Flaks, tenker jeg - for jeg har nemlig et strålende forslag! Førstkommende onsdag (13.01) og torsdag (14.01) har jeg ekstraforestillinger på soloshowet mitt, Ambisiøs og deprimert. Showstart kl. 20.00 begge dager. Sted: Elsker, Oslo. Pris: 150,- (kun få billetter igjen!).

Showet handler om å vokse opp med en lesbisk mor i Bibelbeltet når man har tourettes syndrom... Det handler om å være ambisiøs og deprimert samtidig. Det lar seg liksom ikke alltid kombinere. Ja, dere vet den følelsen av å vite hva man er god for, men man orker bare ikke å gjøre noe med det akkurat i dag?

Det blir sang, dans og opplesing av dagboknotater - for å nevne noe.

Her er en liten smakebit:



Bestill billetter her: http://www.billettservice.no/search/?keyword=ambisi%C3%B8s+og+deprimert

Sees vi?

17.12.15

Kommentarfeltheltene.

Jula kom tidlig i år: ENDELIG har Per Sandberg fått ministerpost! Og ikke nok med det - regjeringa har blitt pimpa opp. Regjeringen ble tidlig døpt til "den blå-blå" regjeringa. Er den ikke strengt tatt mørkeblå, og nå med et hint av brunt? (Ikke som i innvandrerbrun, liksom. I så fall er Sylvi Listhaug on it!) 

Hver gang det skjer noen forandringer i politikken, får kommentarfeltene nytt liv. I den anledning har jeg plukket ut mine favoritter, samt gitt en vurdering etter hvor autentiske de er (med særlig vekt på sjargong og innhold). 


______________________________________________________________________________


Bidrag nr. 1: 
"Jaja, så har regjeringa (bra med a-endelse her) skifta igjen. Spiller det noen rolle? En gjeng med uutdanna idioter (
takes one to know one?), som bare lyver uansett" - Geir.

Vurdering: Geir er spot on. Det spiller jo ingen rolle hvem som sitter på Stortinget. Ekke noe vits i å lære seg navnene en gang, de forsvinner vel snart på grunn av noen stabbur eller kameraderi. 

______________________________________________________________________________

Bidrag nr. 2: 
"Ønsker de nye regjerings medlemmene (pluss for særskrivingsfeil) lykke til! Alltid deilig med noen nye fjes. Hu Anniken Haugli ser ut som ei sprek dame, blir spennende å se hva hu kan få til ;) (bra med smiley)" - Bjørn. 


Vurdering:
Det er liten tvil om at Bjørn treffer en nerve her. Nordmenn er generelt glad i politiske forandringer. Ved forrige Stortingsvalg var det mange som sa at nei, nå - nå måtte de jaggu stemme Høyre, gitt. Nå var man lei av Arbeiderpartiet og kommunist-Jens. De klarte jo ikke å fylle opp de jævla bassengene en gang. Selv om mange egentlig stemte rødgrønt til vanlig, "hadde det jo vært fint med en forandring" (d
et er ikke et alternativ å dra til frisøren i stedet, da? Ommøblere leiligheten, begynne å ta trappene i stedet for heisen, prøve en ny stilling med din bedre halvdel?).
______________________________________________________________________________

Bidrag nr. 3:
"Hvorfor i helvette (pluss for banning og skrivefeil i ett - det gjør det mer troverdig) skal Listhaug få ansvar for innvandring? Hvorfor ikke gi jobben til Per Sandberg! Den alle faktisk håpa på (alle der, altså). En som faktisk får ting gjort!" - Wenche. 


Vurdering:
Dersom man virkelig skal vinne kommentarfeltet (og politiske diskusjoner generelt), er det helt avgjørende å fullstendig utelukke prinsippet om flertall på Stortinget. Som Wenche her er inne på: Dersom Per Sandberg hadde fått ministerposten, kunne han jo lagt ned veto. Og igjen: Husk at politikerne bare lyver uansett. De kan jo tross alt ikke forutse at det de ønsker å fremme av lovforslag, er garantert å få flertall på Stortinget. Men altså, hvor dust hadde det ikke vært med valgkamp, da - om politikerne bare: "Jeg lover, at dersom partiet mitt fremmer et lovforslag - og det får flertall ved en eventuell votering - så blir lovforslaget gjennomført"... Gjeeesp! 


Jeg vil også gi noen trøstende ord til Wenche. Jeg er helt sikker på at Per Sandberg klarer å snike inn litt rasisme som fiskeriminister også. "Vi har oppdaga ein utenlandsk fiskeart på norsk sokkel. Den ska sælvfølgelig itj værra her! Det sku itj forundre mæ om dein kjem fra de syriska gummibåtan". 

______________________________________________________________________________

Bidrag nr. 4:
"Jeg stemmer til vanlig SV, men ved neste valg skal jeg stemme taktisk og stemme AP. Orker ikke mer av dette tullet" - Sigbjørn. 


Vurdering:
Først og fremst skal det sies at Sigbjørn passer dårlig inn i kommentarfeltgjengen, siden han stemmer SV. Stalin-tilhengere har som kjent ingenting der å gjøre. De kan heller melde seg inn i Blitz, der de hører hjemme. Når det er sagt, har jeg valgt å ta med Sigbjørns hjertesukk likevel, da han fronter en svært logisk, politisk strategi. Sigbjørn er nemlig ikke alene: Det er mange som stemmer såkalt taktisk. Veldig smart - på den måten kan aldri favoritten din vinne. Hva er det de sier i Idol igjen? "Ikke glem å stemme på din favoritt!" (Det rørende er at det sikkert er mange som stemmer med livet som innsats i Idol-finalen, men som ikke orker å løfte hånda ut av Ostepop-posen for å gå til valglokalet). 

______________________________________________________________________________

Bidrag nr. 5:
"Nå orker jeg ikke mer. Jeg stemte på Høyre for å fjerne arveavgiften. Det eneste de gjør er å sleike hverandre i ræva (pluss for nydelig bilde)! Selv om de ikke får gjort en dritt" - Sissel. 


Vurdering:
Uansett hvem som sitter i regjering, er det helt essensielt å stemme kun ut i fra enkeltsaker. Før i tiden var det mer vanlig å holde seg til ett parti, og man stemte mer ut i fra ideologi (det er fortsatt betydelig forskjell på eksempelvis sosialisme og liberalisme, men DRIT I DET, DA). Etter krigen var spørsmålet hvordan vi skulle bygge opp samfunnet; hvordan vi som fellesskap ville ha det. Nå er det mye morsommere! Nå trenger vi bare å tenke på hva som er best for oss selv! Meg! Enkeltindividet i sentrum! Det er også viktig at man kun leser politiske saker fra én nettavis. Det vil si: Man trenger egentlig bare å lese overskriften, for så å kaste seg over tastaturet. Det siste du skal gjøre, er å sette deg inn i hvordan det politiske systemet fungerer.

______________________________________________________________________________

Bidrag nr. 6:
"Vår nye landbruksminister er 31 år! Hva blir det neste? Ansette en som går i barnehagen? (pluss for bruk av humor)" - Hege. 


Vurdering:
Først og fremst må jeg si at jeg er litt skuffa over Hege, da jeg ser at hun bor i Norges Ibiza, Østfold - og så vidt meg bekjent er Østfold stolt representant for uttrykket, "Alder er bare et tall". Bortsett fra det, har hun selvfølgelig helt rett. Alder er så klart avgjørende - yrkesstolthet kommer etter mange år i bransjen. Se bare på Trump (og heldigvis kan legen hans fortelle at han skal leve i mange, mange år til). 


Personlig er jeg veldig spent på vår nye landbruksminister. Jon Georg Dale (bare å glemme navnet med det samme) blir presentert på følgende måte: 

"Han kan sjarmere bondeorganisasjonene. Han er en morsom fyr, og han har selvironi til de grader. Han blir nok godt likt" (går det an å være medlem av Frp og ha selvironi samtidig?)

______________________________________________________________________________

Bidrag nr. 7 (min personlige favoritt):
"FÅ DE HELVETES ISLAMISTENE UT AV NORGE! OG HVIS DE PÅ DØD OG LIV SKAL VÆRE HER BØR DE VÆFFAL BESTÅ EN NORSK TEST (kan det bli bedre?)" - Roger.

Dom: Dette er min personlige favoritt. Roger treffer blink på både innhold og sjargong, pluss at han følger kommentarfeltlov nummer 1: Drit i hva artikkelen handler om - gå rett på sak og skriv om Islam. Gjerne i caps lock, slik Roger her har gjort.

______________________________________________________________________________

Applaus til alle bidragsyterne, som hver dag gjør kommentarfeltet bedre.

Hvilket bidrag er din favoritt?


Meg når jeg leser kommentarfelt. 

15.12.15

Angst

Du hører at stemmen din er der et sted, men det er som at den ikke tilhører deg. Som at den tilhører noen andre, noen som er langt borte. Stemmen virker fremmed, den formidler ord du ikke kjenner til. Det nytter ikke å rope, det er ingen som hører deg.

Du ser i speilet at det fremdeles er deg, men ansiktet ditt virker annerledes, forvrengt. Du viker unna ditt eget blikk. Du kan ikke stirre for lenge, da er det som at ansiktet flyter vekk. At konturene forsvinner, går i oppløsning. Du må ikke stirre for lenge, da kommer du bare til å bli redd. Og det hadde jo tatt seg ut, om du stod der og ble redd for deg selv.

Kroppen din føles altfor trang, som at det ikke er plass. Den kan umulig klare å romme alt dette, alt det andre som er til overs. Det er vanskelig å puste. Du glemmer hvordan man skal puste normalt. Det er sikkert ikke sunt å ikke få puste.

Du ser rundt deg, og du vet at du har vært her før. Omgivelsene ser kjent ut, bare at nå virker det mye mindre, trangere, innestengt. Er det fordi du var her som liten? Alt virker jo så mye større når man er liten. Alltid så rart å komme tilbake til det samme stedet i voksen alder - se, så lite det egentlig er her. Da du var liten, kunne du gjemme deg på det stedet bare du visste om. Det stedet som bare var ditt.

Du kan ikke gjemme deg nå lenger. Du er voksen nå. Skal klare deg selv. Du kan ikke søke tilflukt på det hemmelige stedet nå, vet du. Alle vil se deg uansett. Ikke at de nødvendigvis vil gjøre noe med det, det kan godt være at de bare står der og ser på deg. Kanskje de til og med ler av deg. Du er ganske sikker på at du hører noen som ler, i hvert fall.

Patetiske, lille menneske. Står du der og gråter du, da. Får du ikke puste? Du fikser ikke dét en gang? Står du der og synes synd på deg selv? Har du ingen verdighet?

Ja, du vet at du har vært her før - akkurat her, på dette stedet. Men det er som at noe har endret seg for hver gang. Det var kanskje rent og fint her før i tiden, men nå er det skitnet til. Det kan aldri bli det samme, du har sett for mye. Og litt lenger borte, innerst i kroken, ser du det:

Noen har ødelagt gjemmestedet ditt.

























Foto: Drea Karlsen.
hits

8.12.15

Tale til...

... Anki Gerhardsen.  

Kjære Anki Gerhardsen. I din mye omtalte kronikk, spør du: "Hvorfor i all verden skal vi støtte Sophie Elise Isachsen?" Du kan ikke forstå hvorfor norsk presse har "sett det som en viktig oppgave å framsnakke bloggeren" (denne framsnakkingen er jo fullstendig overveldende - ja, nærmest overdøvende i norsk media) - i og med at hun egentlig bare er en kynisk, utspekulert rosablogger som kun bryr seg om sminke og klær. I den anledning hevder du at 
"pressefolk er rare", fordi de "(...) stiller kritiske spørsmål til alle med makt, bare ikke makta er skjult i en rosablogg iblandet litt krig og fred og sånn".

Først og fremst: Applaus for innovativ og spennende sjargong. "Krig og fred og sånn" - haha, dette er satire på høyt nivå. Og siden "ingen" pressefolk stiller kritiske spørsmål, er det jaggu godt at du gjør det. ENDELIG kom det en kritisk kommentar med brodd, med formuleringer som: "Rosablogg er et mildt begrep for konseptet. Det er mer snakk om en orgie i selvdyrking med sminke, shopping, klær og pornolignende posering i dertil passende antrekk". Her er du spot on! Alle vet jo at det ikke går an å like sminke og være samfunnsengasjert samtidig. Og som du så passende påpeker: Selv om Sophie Elise later som at hun engasjerer seg, er hun jo bare "kjøpt og betalt" av aktører som Norsk Folkehjelp. Hun klarte nok ikke å lure deg, nei. ;-) Det var på høy tid at noen endelig avslørte henne, den sleipe 20-åringen (!) fra Harstad. 


Du spør hvorfor Sophie Elise Isachsen "slipper så billig unna" (hehe, før , så klart). Neimen om du ikke har svar på dette også - det er jo fordi hun er et "offer". Journalistene er jo så "altfor redde for at hun er for sårbar til å takle kritiske spørsmål" (flaks at modige du tok en for laget). Men selv om hun bare er et offer (siden hun både er kvinne, ytrer seg i offentligheten og har opplevd netthets... Håper på et meta-innlegg i nær fremtid om en annen kvinne som ytrer seg offentlig og mottar kjipe kommentarer for sitt bidrag i samfunnsdebatten...)

Men her kommer det en spennende, fullstendig motsigende, liten twist: Selv om hun altså er et offer, har hun fremdeles et enormt ansvar, i og med at hun når ut til over 70. 000 ungdommer hver eneste dag. Logikken din tilsier altså at: Sophie Elise er selv et offer, men hun må fortsatt stå til ansvar for alle andre ofre også! Ofrenes offer, liksom.

Du taper uansett, Sophie Elise: Om du prøver å si noe smart, vet alle at du bare er kjøpt og betalt. Om du ikke prøver, er det fordi du er for opptatt med pornolignende poseringer. Og da hjelper det jo ikke at pressen bare vil at offeret selv skal "
heies fram, bakkes opp, klappes på skulderen". Men siden du er så godt i gang, Gerhardsen: Hva foreslår du at vi gjør? Jeg bare spør, siden det er åpenbart at du sitter på sannheten her (og ikke "eventyr", slik pressen foretrekker). 

Kjære Anki Gerhardsen. Du etterlyser hvorfor Sophie Elise ikke blir konfrontert med Ungdatas nyeste undersøkelse, som viser at "ungdommene forakter sitt eget utseende. At nesten 40 prosent av jentene i undersøkelsen har forsøkt å skade seg selv". I stedet for å stille bloggeren til veggs, får hun tvert i mot "fritt fortsette å pushe helseskadelig kroppshysteri til 70.000 ungdommer hver eneste dag". Men altså, let's be honest: Selv om Sophie Elise hadde skrevet om denne undersøkelsen og generelt sagt til unge jenter at de burde være glad i seg selv slik de er (noe hun for så vidt har gjort opptil flere ganger - hvor mye har hun fått for det, liksom? Sikkert 10000 millioner), så vet alle at det bare hadde vært løgn. 





















(Skjermdump fra Journalisten.no).

3.12.15

Return of the blogg!

Heiii! Er det noen her?



Siden du mest sannsynlig sitter og tenker: "Wow, har Sofie et soloshow? Kan man se dette noe sted?", så er svaret: JA! Jeg setter opp ekstraforestillinger den 13. og 14. januar på Elsker i Oslo! Les mer her! Bestill billetter her.

Her er noen intervju i forbindelse med showet:

NRK P1, Salongen.
TV2, God Morgen Norge
KK.
Khrono.
Gaysir.

17.9.14

Har du hørt om den nitti år gamle damen som sitter på gamlehjemmet og angrer?

Har du hørt om den nitti år gamle damen som sitter på gamlehjemmet og angrer?

"Jeg skulle ikke ha danset så mye på byen," forteller hun. "Jeg skulle heller ikke ha drukket det glasset med rødvin den tirsdagskvelden høsten 1995, jeg skulle jo tidlig opp neste dag." Og det hadde visst hendt flere ganger, at hun tok et glass rødvin midt i uka. Fryktelig ufornuftig. Hun fortsetter: "Jeg angrer på alle de gangene jeg var den som tok initiativ til en date - tenk om han sa nei!" Heldigvis var det bare én som sa nei, da han visstnok hadde kjæreste på den tiden. Men likevel, tenk så flaut at hun gjorde det. "Jeg angrer på at jeg sa så ofte at jeg var glad i kjæresten min. Jeg sa det opptil flere ganger daglig, faktisk, og det ble jo altfor mye. Litt stolthet må man da ha."

Og det stopper ikke der: "Jeg angrer på alle de gangene jeg tok en sjanse i livet. En gang sa jeg opp en jobb fordi jeg ikke trivdes, men jeg visste jo ikke hvor lang tid det ville ta før jeg fikk en ny og forhåpentligvis bedre jobb". Det tok heldigvis bare en måned, men likevel: Man vet jo aldri. Et annet eksempel: "Da jeg studerte, valgte jeg å ta et års permisjon for å reise. Jeg ønsket å utfordre meg selv, oppleve, utvide horisonten. Jeg ville gripe sjansen mens jeg ennå var ung og hadde muligheten. Jeg hadde tross alt ingen andre å ta hensyn til enn meg selv. Men det angrer jeg veldig på nå. Jeg måtte jo sette alt på vent, og ble ferdig med studiene et helt år senere enn planlagt."

Hun angrer veldig på alle de gangene hun ikke tok en joggetur. Hun burde ha jogget minst fem ganger i uka. Det gjorde hun ikke. Hun burde generelt ha brukt litt mer tid på utseendet, egentlig. Noen ganger brukte hun bare fem minutter foran speilet. Det kan umulig ha sett bra og naturlig ut. Eller hva med alle de gangene hun sa nei til å finne på ting? Hun var riktignok sosial, men noen ganger ble det litt mye, og da måtte hun rett og slett være selektiv. "Tenk om folk trodde at jeg var kjip og sær?" Dette er noe hun angrer veldig på den dag i dag.

Har du hørt om henne? Ikke jeg heller. 

28.8.14

Motsetninger.

Soundrack: London Grammar - Wasting my young years

Tenk, jeg har flyttet til Uganda og jeg skal bo her i halvannet år!

Før jeg reiste til Uganda, pratet jeg med moren min om hvilke forventninger jeg hadde til oppholdet. Jeg svarte at det jeg gledet meg aller mest til, var å få mer tid. Og det er akkurat det jeg har fått: tid. Jeg har fått mer tid og rom til å skrive, til å tenke - til å bare være (OK, den setningen hørtes veldig ut som noe Aune Sand kunne sagt i champagnerus - beklager det).

Men slik var det altså ikke før jeg dro. Og nå er jeg endelig klar for å dele tankene mine med dere.

Det siste året har jeg vært mye plaget med søvnproblemer, svimmelhet og stress. Noen uker før jeg dro, var jeg hos legen for å ta blodprøver. Da vi skulle gå gjennom resultatene, fortalte legen min at hormonene i blodet mitt indikerte et for høyt stressnivå. Jeg fikk dermed streng beskjed om å ta dette på alvor, ellers kunne jeg bli utbrent. Utbrent!? Jeg fikk assosiasjoner til at det var noe Kongsvik-karakteren, Wenche kunne sagt: "nei, altså, jeg er så utbrent, jeg må bare ta det med ro."

Jeg tok det ikke på alvor. Det skulle jeg ha gjort - for lenge siden. Men hva gjorde jeg? Jeg fortsatte som før. Jeg hadde jo ikke tid til å gjøre noe annet... Med fulltidsstudier og fire jobber holdt jeg det gående.

I mangel på en bedre metafor: jeg følte meg som en tikkende bombe. Jeg prøvde å sjonglere alle gjøremål, og noen uker var så hektiske at jeg sov i gjennomsnitt tre timer hver natt. Sånt blir man syk av.

Da jeg endelig krøp under dyna, var kroppen utslitt, men hodet jobbet fremdeles på spreng. Og jeg kunne for all del ikke lukke øynene før jeg hadde gjort min daglige flink-pike-oppgave: å lage to-do-liste for neste dag (det er meg og fotballfrue, liksom).

Det var stunder der jeg gråt av frustrasjon, fordi jeg innså at kabalen aldri ville gå opp. Jeg har tatt vare på én av disse to-do-listene, som et eksempel til ikke-etterfølgelse:

1: Muntlig eksamen
2: Dra til jobb nr. 1
3: Forberede standup
4: Dra til Josefine for å ha standup
5: Dra rett hjem og skrive artikkel til jobb 3
6: Levere artikkel (deadline kl. 12 i morgen)


... I og med at jeg skriver dette på en blogg, kan det nok ved første øyekast se ut som god, gammeldags snikskryt: "Åh, stakkars meg, jeg er så viktig - brb". Nei. Slik er det i så fall ikke nå lenger. Og grunnen til at jeg skriver dette, er for å belyse noe jeg tror altfor mange unge mennesker opplever: å skulle leve opp til et selvpåført, urealistisk press.

Man tenker at man gjør sitt beste, men man glemmer at det kanskje ikke er til ens eget beste. Man tenker at man yter bedre når man har mye å gjøre: "jeg liker å ha en full timeplan, da er jeg mest effektiv" (etterfulgt av et anstrengt smil, selvfølgelig). Men sannheten er at man aldri blir fornøyd, fordi man ønsker å yte enda litt mer, enda litt bedre.

På ett eller annet punkt sier kroppen stopp. Og det har den gjort. Det var en vanskelig avgjørelse; å skulle bestemme seg for å sette alt der hjemme på vent. Men den nye tilværelsen kunne ikke ha kommet på et bedre tidspunkt - det var som at jeg ble tvunget til å stoppe opp.

De første ukene var som et vakuum: hva gjør jeg nå? Det føltes som at jeg hadde løpt et evigvarende maraton (åh, alle disse nydelige metaforene), og plutselig var det over. Plutselig ble alt helt stille. Hvordan kunne jeg ha løpt så fort? Nå orket jeg ikke en gang å knytte skolissene.

Norsk Helsteinformatikk skriver at "typiske tegn på utbrenthet er følelsen av å være fysisk, følelsesmessig og mentalt utslitt på grunn av lang tids krevende jobbsituasjon". Det høres kanskje ut som en motsetning, men det å være utbrent er forferdelig krevende. Det er som at energilageret er begrenset; at du bare har en viss kvote med energi før lageret går tomt. Derfor må man prioritere og porsjonere energien på en helt annen måte enn hva man er vant til.

De som kjenner meg, vet at det ikke akkurat har vært mangel på energi - tvert i mot. De som kjenner meg, vet også at jeg er en følsom person. For min del er derfor min verste fiende følelsen av apati. Jeg liker nemlig å tenke at negative følelser forutsetter et utgangspunkt i motsatsen: å være lei seg, betyr vel at man har vært glad, men at noe eller noen fikk det til å snu? Å være sjalu betyr vel bare at du virkelig elsker partneren din? Å være provosert betyr vel bare at du verner om noe som er viktig for deg? Å være stolt betyr vel bare at du har selvrespekt? Men samtidig: det er ingen motsetning heller. Det er mye mer nyansert enn som så.

Hva er motsatsen til apati? Og hva gjør man når man så paradoksalt nok ikke kan føle motsatsen?

Jeg tar hver dag om gangen, og jeg øver meg på å si nei. Selv om jeg føler meg som hun kjipe som ikke orker, eller som må dra hjem tidligere fordi hun er sliten. Jeg lærte den harde veien at jeg er nødt til å prioritere annerledes. Og det hele føles så paradoksalt. Jeg er i Afrika, og burde ha en tåredryppende historie når jeg kommer hjem. Jeg burde fortelle om da jeg reddet alle barna. Ikke om da jeg reddet meg selv (Aune Sand, den setningen kan du også få gratis av meg).

Men jeg trøster meg med at jeg ikke er helt Kongsvik-Wenche ennå. Det hadde tatt seg ut om jeg satt der med nakkestøtte på bilder - bilder som viser hvor amazing og selvutviklende det er i Afrika. Og det er jo bare trist - jeg dro ikke til Afrika for å "redde alle barna", men å redde meg selv (buhu).

Og i mellomtiden skriver jeg. Masse.  

19.8.14

African time.

Hvis man drar til Afrika, men ikke blogger om det - har man egentlig vært i Afrika da?

Til venner og familie
: Nå får dere viljen deres. Og bare sånn at dere er klar over det: Jeg legger all skyld på dere for at jeg nå bidrar til nok en jeg-er-i-Afrika-og-finner-meg-selv-blogg-statistikken. Jeg tok en tur på roteloftet og børset støv av det gamle domenet mitt. Det innebærer at dere får gammalt moro med på kjøpet, det vil si innlegg fra den tiden denne bloggen hadde sine glansdager. Og la meg bare si det helt klart: Dersom dere faller for fristelsen og leser disse innleggene, tar jeg overhode ingen ansvar for hva jeg skrev som nittenåring.


Til eventuelle andre: Jeg har flyttet til Afrika og skal bo her i femten måneder. Planen er å finne meg selv og få ting i perspektiv og leve i nuet og hakuna matata og sånn.

_______________________________________________________________________________

 Nå har jeg vært i Uganda i litt over to måneder. Hittil har jeg lært at:

- African time i aller høyeste grad er et faktum. Før jeg dro hit var det mange som sa at "african time blir sikkert SÅ bra for deg, Sofie - da får du roet litt ned", men noen ganger er det så mye african time at jeg blir stressa av det. Du vet, å ikke stresse med å stresse... Når det tar en halvtime bare å kjøpe en brødrister, så må jeg ærlig innrømme at det prikker litt i huden. Så, jada - godt å føle litt på disse i-landsproblemene i et u-land.

- Humoren er veldig annerledes. La meg bare si det sånn at Tommy Steine ville vært en syrlig satiriker her nede. Senkveld ville vært drøyt. Det er slapstick-humor, vitser om kjønnsforskjeller og artige parykker. Som standup-komiker er selvfølgelig dette et studie i seg selv. Jeg skjønte fort at det ikke var helt innafor å dra en vits om Idi Amin eller homoloven i offentlighet (ikke at jeg har vært så dum at jeg har gjort det, men dere skjønner hva jeg mener), og jeg innser at vi er svært godt vant hjemme. Når det er sagt: jeg kan aldri ta forbehold om at alle i publikum hjemme jubler av politiske tema, og det kan (veldig) godt hende at de foretrekker Senkveld, men jeg har i hvert fall muligheten til å sparke i alle retninger. Hittil har jeg hatt standup-kurs på et ungdomssenter (!), og planen er å ha standup selv. Det blir nok godt for komfortsonen min, tenker jeg.

- Det å ha vaskehjelp er særdeles uvant. Bare det å skrive den setningen føltes problematisk. Dere skulle sett meg den første uka, da jeg endelig kunne få litt feriefølelse - med en bok i den ene hånda, og en øl i den andre. Mens jeg sitter der på terrassen og koser meg, står vaskedama inne og vasker trusene mine. Det er bare feil, vettu. Det er også uvant fordi jeg liker å vaske selv. Men jeg kan da vitterlig ikke gripe inn og si: "oi, jeg tror du glemte å vaske litt på hjørnet der, hehehe". Hvorfor jeg ikke bare vasker selv, spør du? Fordi det blir støvete like fort som man har vasket. Rød sand og døde insekter i skjønn harmoni (noe som for øvrig utfordrer OCD-en min. Sikkert godt for meg det også, skal du se).

- Kjæresten min, Erik er sjefen. Uansett om vi er i butikken, eller om vi får noe service hjemme i leiligheten - det være en rørlegger, elektriker, osv. Dersom Erik er tilstede henvender de seg direkte til han (jeg er bare til pynt - jeg er ikke expatwife for ingenting), men dersom han ikke er det, går samtalen ca sånn: "I can talk to mr. Erik later" - "oh, you can just take it with me" - "hehe, I talk to mr. Erik" - "okaaay, I can at least give him a message?" - "I talk to mr. Erik".

- Ugandiske fugler faktisk er så morsomme at man må le (jeg har med andre ord tilpasset humoren min allerede). Jeg trodde aldri at jeg skulle le av en fugl, men her om dagen spankulerte det en fugl over veien, som - uten å overdrive - hadde rottehale. Og stikkende, rare øyne. Hagen vår er dessuten stappfull av merkelige fugler, og de er ofte helt sinnssykt store. Dersom man skulle være interessert i birding, er det bare å sette seg på terrassen vår og følge med.

- Jeg aldri har sett mer twerking på dansegulvet i hele mitt liv. Her trenger man dessuten ikke å "drikke seg opp", som man sier hjemme i Norge. Her kan man like godt twerke mens man står i baren og bestiller den første ølen. Ikke noe vits i å spare på kruttet, si.

- Expat-miljøet burde være et eget studie i sosialantropologi. Jeg har funnet ut at det finnes tre typer expats: 1) diplomatene, 2) expatwives, 3) idealistene. De to første er kanskje ikke fullt så spennende å fordype seg i (gruppe nr. 2 er bare som en intetsigende episode av Desperate Housewives), men la oss se nærmere på sistnevnte. Idealistene jobber gjerne som frivillige, er på utveksling, eller at de er her fordi de bare "føler seg mer hjemme i Afrika", selvfølgelig. Det er særlig én ting jeg ønsker å finne ut av: når i prosessen er det samtlige går til innkjøp av haremsbukse og spennende tunikaer? Er dette stadiet hvor de endelig føler seg mer frigjorte og innsiktsfulle? Som at nå kan alle se at de har vært ute og reist, de har lært noe, opplevd noe. Det spiller ingen rolle hvordan de var før de dro - det er først nå de har ordentlig perspektiv i livet. Jeg kan for øvrig meddele at jeg ikke har gått til innkjøp av haremsbukser (da jeg helst ikke vil fremstå som aseksuell), ei heller anskaffet meg dreads. Jeg setter dette på vent inntil videre, men skal selvfølgelig vurdere det før hjemreise. Sånn at alle kan få et hint av alt jeg bærer på. Alle de spennende historiene jeg ruger på. Jeg kan gjerne komme tilbake med mer analyse på dette senere, dersom det er ønskelig.

Så, noen bilder:


Utsikten fra verandaen. Jeg har fått et pensjonistrituale hvor jeg sitter på terrassen og drikker kaffe (mens jeg ler av de rare fuglene). 
Fra standup-kurset. Se, så engasjert a, du.
Et obligatorisk Afrika-bilde.

15.2.12

Tale til...


... Medpassasjerer på trikken.


Kjære medpassasjerer på trikken. Siden jeg har flyttet til store, skumle Oslo, innebærer det mange turer med trikken. Det kan være veldig hyggelig, og det kan være... Mindre hyggelig. Det kommer selvfølgelig helt an på situasjonen og hvem som havner ved siden av deg. Én ting som kan være ganske avgjørende, er god, gammeldags folkeskikk.

Kjære medpassasjerer på trikken. Det er jo ikke godt for dere å vite at jeg har fobi mot bakterier, men det er påfallende at Herr eller Fru Snørr finner meg på trikken. Jeg tror nemlig at det finnes mennesker med ubegrenset snørrkapasitet. Kjipern det, men i stedet for å pusse nesa/snufse, skal det altså harkes, spises, tygges og svelges (gjerne med heftige lydeffekter). Dersom Herr eller Fru Snørr må nyse eller hoste, er det ikke snakk om å skåne omgivelsene - nei, her kjører vi på med steamdusj og fossefall i skjønn forening. Takk, takk.

Kjære medpassasjerer på trikken. Det er selvfølgelig vanlig å ha med seg håndbagasje på trikken, men det er faktisk ikke så givende å få en sekk slengt opp i trynet. Tro det eller ei, men det er ikke fryktelig behagelig å få en veske (gjerne i størrelse XXXXL) most oppå låret, altså. Just saying.

Kjære medpassasjerer. Flaks for dere at jeg er slank, men det er ikke dermed sagt at det er greit å skvise meg inn mot vinduet av den grunn. Du trenger ikke å sitte med beina en meter fra hverandre. Det er flott om det eventuelt er hjemmekoselig på trikken, men du ekke hjemme i sofaen du nå, vettu.

Kjære småbarnsmødre på trikken. Spedbarn er unnskyldt (I know, jeg er snill i dag), men dersom ungen din er over to år og setter i gang en livekonsert, er det OK+ om du i hvert fall prøver å gjøre noe med det. Du får ikke sympati fra meg om du bare smiler søtt og henviser til ungen din som om vedkommende er en spillemaskin som har hengt seg opp. Og nei, det står faktisk ingen steder at småbarnsmødre eier trikken. Så... Plz. :)

Kjære medpassasjerer på trikken. Om du SNAKKER SYKT HØYT, værsåværsåsnill - ikke sett deg ved siden av meg. Utestemme opphøyd i femte er spesielt irriterende om du sitter på trikken. Det er klamt, trangt, og det er ikke sånn innmari god akustikk da, for å si det sånn. Dessuten er det dårlig gjort å overdøve Spotify.

Kjære medpassasjerer på trikken. Noen mennesker synes at baksnakking/skittkasting er konstruktive og tilfredsstillende aktiviteter å fylle tiden med, men her er et lite tips: Ikke ta med deg denne aktiviteten ut i det offentlige rom. Dette er selvfølgelig noe alle burde vite, men det hender rett som det er, at jeg ufrivillig blir servert sladder om Random Randomsen. Det har også hendt at jeg hører historier om mennesker jeg kjenner eller vet hvem er. (Fint for dem når jeg kommenterer det etter at de har gravd ut dritt i fem-ti minutter).

Kjære medpassasjerer på trikken. Du vet at du bare kan si "unnskyld?" for å signalisere at du skal gå av trikken? Jeg skjønner at du skal av når du begynner å fikle litt med jakka, rette på sekken, kremte litt kleint for deg selv rett før neste stopp. Eller enda verre: De som bare akutt reiser seg. Kan du i det minste gi meg et lite hint? Vinn-vinn-situasjon, ikke sant: Jeg gjør det enklere for deg å komme ut, og du... Kommer enklere ut. Men hva vet vel jeg. Kanskje noen mennesker har en fetisj for å gni seg inntil fremmede. Kanskje noen mennesker liker å mose bæreposer i trynet på folk de ikke kjenner. Hvem vet. (De vet, og jeg skulle gjerne likt å vite hvorfor).

Kjære medpassasjerer. Jeg liker som regel å ta trikken. Livet i gatene suser forbi, og med god musikk på ørene er det en deilig form for avkobling. Da kan jeg lett overse klam luft og støy. Kan ikke du gjøre det samme a?

trikken

Fuck you.

12.9.11

Godt valg!

Stem rødgrønt i dag!

Og om du vurderer å stemme FrP - vær heller sado på fritiden.

♥-hilsen meg.


Det oppstod en feil i denne gadgeten