Godt valg!

Stem rødgrønt i dag!

Og om du vurderer å stemme FrP - vær heller sado på fritiden.

<3-hilsen meg.

Ta vare på hverandre!

Jeg har prøvd å skrive i flere timer, men ordene strekker ikke til. Derfor vil jeg heller bare anbefale et innlegg, som jeg syns er fantastisk godt skrevet. Trykk her for å lese. (Innlegget er skrevet av denne unge, flotte herremannen).

Mine tanker går til alle som er rammet, og som har mistet noen i denne ubegripelige tragedien. Det kan være vanskelig, nærmest umulig, å finne mening i det meningsløse. Men heldigvis får gjerningsmannen motsatt effekt av hva han ønsket.

Ta vare på de gode, grunnleggende verdiene. Ta vare på styrken, varmen og motet. Ta vare på hverandre.






"Han stjal noen av de vakreste rosene våre. Men han kan ikke stanse våren" - Eskil Pedersen.

Hadde SERR glemt hvor morsom jeg er.

Jeg er singel, hvis dere lurte.

Guide til hvordan man får venner.

Sofsen på The Voice.

God dag!

For de av dere som var så usannsynlig, ekstremt uheldige at dere gikk glipp av intervjuet med meg på The Voice - ikke fortvil - dere kan høre det her (bare uten dritt"musikken" - you lucky bastards):



Jeg gikk i søvne den dagen, men jeg syns jeg var flink, jeg. ♥ Sofsen.♥ Programlederen må for øvrig ha verre ADHD enn meg. Sjekk ut bloggen hans her!

Håper dere ble hoppende glade for at jeg hilste til dere, forresten.

Sytehjørnet.

• At naboene våre fremdeles tror at de bor i en russebuss. Det verste av alt - som er så ille at jeg gråter bare jeg tenker på det - er at playlisten deres består av to sanger, som konstant går på repeat; Kun for mig (hun danske dama) og Only Girl av Rihanna. Jeg har bare ett hårstrå på hodet, og nå må jeg transplantere legghåret mitt.

• Folk som bruker Facebook-profilen sin som hverdagsblogg. Jeg _driter_ i hva du spiser til middag. Fysisk, ja.♥

• Når folk klager over at det er kaldt ute. Jeg kan forstå det om du er nyfødt og n00b, men ellers burde vi være greit vant til det nå. Og jeg kan herved advare deg: Det kommer neste år også.

• At FrP prøver å bruke Maria Amelie-saken mot regjeringen, til sin fordel. Og jeg trenger ikke forklare eller kommentere hvorfor det er ironisk en gang.

• Folk du møter på fest, som ikke har forstått køsystemet på Spotify.

• Nordlendinger som på død og liv skal få frem at de er nordlendinger til enhver tid. Sånn sett, syns jeg ekstra synd på sjenerte nordlendinger.

• At vennene mine presenterer meg som "blogger" på byen. Sosialt selvmord, der altså.

• Når folk mimrer til Spice Girls på fest, og jeg ikke kan relatere meg til det. Jeg hørte på klassisk musikk da de andre kidsa sang på Wannabe (helt sant). Jeg prøvde å sette på litt Mozart på en fest en gang, men da fikk jeg en ølflaske i hodet. Sorry for at jeg var en geekunge, da. (Jeg har forresten dyp medfølelse med de som må mimre til Akon om noen år).

• Nordmenn som påstår at de "hater nordmenn". Oh, the irony. Flott måte å bidra på.

• Folk som twitrer om "Dating i mørket". Jeg prøvde å se på det, men jeg begynte å dra meg i legghårene av fysisk smerte. (Apropos Twitter).

Hammer og spiker.

Da du var liten sa du at du bare hadde litt rusk i øyet. Du gråt ofte og mye. Det gjør du fremdeles. Du forsøker å holde det inni deg - men tårer er til for å forhindre bakterier i å trenge inn i øyet. Det må gjøre vondt å få bakterier i øyet, så du lar det renne for sikkerhets skyld.

"Så altfor mye å tenke på, det er kanskje litt rart, lurer på om hodet mitt sprenger snart?". Disse ordene skrev du (eller var det jeg?) i dagboka di da du var åtte år. Resten av siden er blank.

*

Hun ser på deg som om du var en fremmed. Et blikk du kjenner så altfor godt. Som om du var et farlig dyr med blodige hoggtenner. Som om du var en innbruddstyv. I ditt eget hjem.

Veggene rundt deg blir smalere for hver dag som går. Snart får du pusteproblemer, selv om vinduet står på vidt gap. Eksos og sirener og støv klistrer seg fast på kroppen din.

Du kan dusje i to timer, helt til du oppdager at det ikke er mer varmtvann igjen. Du forbanner den personen som hang opp et speil foran dusjen. Du vil ikke se deg selv slik. Ta deg sammen! Du kan i hvert fall heve hodet litt, om ikke annet.

Neste dag smiler du til verden, men verden smiler ikke tilbake. Du roper om hjelp, men det kommer bare et ekko på din egen telefonsvarer.

Disse tankene har aldersgrense 15 år. Og du som på mange måter er ni år mentalt. En del av deg er ankerfestet, selv om du har problemer med å sortere år, tid, sted, mennesker. Du var kanskje fysisk tilstede, men i tankene var du en helt annen plass. Du satt kanskje rundt middagsbordet med familien - mentalt var du på en reise, på et hittil ukjent sted.

Hodet har heldigvis ikke sprengt hittil. Det hadde jo tatt seg ut.

Dødsangst eller livsangst?

Støy blant stillhet.

Du vil se livet i fugleperspektiv, men høyden er for truende.
Du vil langt ned i kjelleren, men mørket holder deg tilbake.
Blir du bare stående, du da.

Anstrengelse for å slappe av.

Tomhet blant innhold.

Du kjenner på hvert eneste åndedrag. Du holder pusten - ser hvor lenge du kan holde den på vent. Luften sprekker, og du kjenner halsen jobber mot deg.

Ensomhet i det offentlige rom.

De spør hvordan du har det. Spør de av høflighet, eller ønsker de et ærlig svar?
De spør hvordan du har det, for faen! Svarer du høflig, eller gir du et ærlig svar?

Klisjeen om depresjon bak masken.

Du biter tennene sammen, men du klarer ikke å lure dem. Det står skrevet stolthet i panna di.
Ditt ynkelige menneske. Står du der og gjør deg til. Smiler og ler som en klovn, med altfor store øyne, altfor stor nese, altfor stor munn. Hvem prøver du å lure?

Ta motet til deg - vis at du har ryggrad. Reis deg opp - den holdningen der er ikke bra for deg.

Du fryser i kokende vann.

De ler av deg i speilet. De står i ring rundt deg. De peker og ler - høyt og tydelig, mens de kaster hodene sine bakover og sikler og svetter og spytter og er villdyr med lyn og torden i øynene.

Vis mot, eller tør du ikke? Er du redd? Er du feig?

Du er din egen tilskuer.

Dødsangst eller livsangst?

Du låste døra før du dro hjemmefra, men noen har brutt seg inn. Han står og venter på deg i gangen. Du kjenner han så altfor godt, men selv en skygge kan overraske. Du kan forsøke å løpe, men han tar deg igjen.

- Med mindre du lot døren stå åpen.

Du skulle ha vært her...

Kjære Regine.

I dag er det et år siden du forlot oss. Jeg kan nesten ikke fatte at det har gått et helt år. Et helt år uten deg.

Jeg husker denne dagen i fjor som om det var i går. Jeg fikk en melding av en venninne der det stod: "Har du lest om Regine i dag?". Jeg turte nesten ikke å skru på PC'en en gang, for jeg skjønte naturligvis med én gang hva som hadde skjedd. Klokken var 17:48, og lillesøsteren din, Elise, hadde publisert et innlegg på bloggen din:

"Kjære vakre søster. Etter 15 lange måneder i kamp mot kreften, har du nå endelig funnet fred. Det har nok vært de lengste og tøffeste månedene i ditt liv. Det har det også vært for oss rundt deg. Vi har hatt mange tunge stunder sammen i denne vanskelige tiden, men vi har også hatt mange fine.

Vi alle skjønte vel etterhvert at det begynte å gå mot slutten, og de siste dagene hadde du det ikke noe godt. De sterke smertene du hadde gjorde at du måtte ha mye smertestillende. Du var utmattet mesteparten av døgnet.

Torsdag 3. desember 2009 klokken 14.02 sovnet vår kjære Regine stille inn i sin seng med både mamma, pappa, lillesøster og kattepus ved sin side".

Det gjorde så ufattelig og inderlig vondt. Selv om alle var forberedt på det verste, går det nesten ikke an å forberede seg på et dødsfall. Det er så endelig når det først skjer, og man sitter igjen med tusen følelser og spørsmål. Sorg, fortvilelse og følelsen av total urettferdighet. Hvorfor skal en ung jente på atten år dø? Hvorfor skal hun ikke få oppleve resten av alt det livet har å by på? Hvorfor skal vi andre leve videre, uten deg?

"Det går ikke noe bra. Det går mot slutten nå". Det var det siste du skrev til meg - bare noen få dager før du døde. Jeg nektet å innse det. Jeg hadde hele veien et håp at det skulle gå bra til slutt, men kreften var for sterk. Du kjempet så iherdig, men det var ingenting å gjøre. Når det er sagt, levde du mye lenger enn det legene antok. Det er bare et av mange tegn på hvilken helt du er.

Ja, for du er fremdeles en helt, Regine. Det vil du alltid være. Tenk på alt du utrettet mens du levde, men det gjør du også nå - selv etter din død. Du har blitt et symbol på blodgivning, beinmargsdonering og støtte til kreftforskning. Du samlet inn over hundretusen kroner (!), som nå har blitt gitt til formål du brant for. For ikke å snakke om boken din, Regine! Tusenvis av mennesker har den i bokhylla, og kan ta den frem når de trenger en påminnelse om hva som faktisk er viktig her i livet. Og da jeg var med i arbeidet på boka, var det helt utrolig å se hvor mange som forhåndsbestile den, og som snakket om den lenge før den ble utgitt. Dine verdier, tanker og ditt engasjement vil leve evig.

Julianne, Lasse, Elise, Eli Ann, alle familiemedlemmer og venner: Jeg tenker mye på dere, men jeg tenker spesielt mye på dere i dag. Jeg vil også sende gode tanker til alle dere som har mistet noen.

Vi må ta vare på de rundt oss, og verdsette alt og alle vi har i livet vårt. Man vet aldri helt hva morgendagen bringer - derfor er det så viktig å leve her og nå.

Regine, jeg savner deg uendelig mye, og håper du har det godt der du er nå.♥

La oss tenne et lys for Regine i dag.


Denne tok jeg for å hedre deg og alt du stod for. En fantastisk påminnelse i hverdagen.

Bloggere mot retusjert reklame.

Hva tenker du når du ser bilder som dette? Skulle du ønske at du også var like perfekt..?

Tenker du noen gang over at reklamebilder har gjennomgått x antall runder i Photoshop før de publiseres? Tenker du noen gang over at reklamebransjen vil selge deg noe som faktisk ikke eksisterer? (Les: Tro det eller ei, men det finnes altså ikke levende porselensdukker eller glansbilder. Beklager). Som en klok kvinne med navn Sofie Frøysaa pleier å si: Maybe she's born with it, maybe it's photoshop...

50 % av alle norske femtenåriner har lyst til å slanke seg (!), der 10 % av alle som slanker seg utvikler spiseforstyrrelser. 50 000 norske jenter har en eller annen form for spisefostyrrelser til enhver tid. Spiseforstyrrelser er dessuten den tredje største dødsårsaken blant kvinner i Europa. 1 av 3 norske jenter sier at de får dårlig selvtillit av å se reklamebilder. Med andre ord: Det er inen tvil om at mote- og reklameindustrien har mye makt. Og det verste av alt: De tjener fett på dårlig selvtillit. (Ond sirkel, sa du?).

Selv om mange er klar over at reklame er retusjert, kan vi likevel drømme oss bort i bilder som fremstiller det plettfrie skjønnhetsidealet - et ideal som er umulig å strekke seg etter. Vi tar kanskje for gitt at det skal være slik, men i mine øyne er det på høy tid å sette skjønnhetsidealet i søkelyset - i et lys uten photoshop, badevekt og et absurd kalorikappløp som ikke en gang Marianne Aulie kan ta av seg trusa for.

Heldigvis har noen startet kampen mot reklamebransjen. Endelig har noen tatt på seg ansvaret for å bevisstgjøre ungdom om det massive skjønnhetsidealet de - bevisst eller ubevisst - blir utsatt for. Nå har flere barne- og ungdomsorganisasjoner gått sammen og opprettet et nettverk; Ungdom mot retusjert reklame. Målet er å merke all retusjert reklame med en advarsel.

I den anledning kan det også være nyttig med et bloggnettverk som jobber for det samme målet. Bloggere kan ha stor påvirkningskraft, og jeg syns det er viktig å spre budskapet videre. Dessuten er det interessant å se hva bloggere mener om saken. Om en blogger retusjerer bildene sine - hvordan kan dette påvirke leserne?

- Derfor oppfordrer jeg DEG til å skrive et innlegg om dette!

• Skriv din mening om saken.
• Link til hjemmesiden.
• Link til Facebook-side om nettverket.
• Legg ved videoen under (som gir all nødvendig informasjon om konseptet):



• Når du blogget saken, send gjerne en link til innlegget til motretusjering@gmail.com.


Det er ikke noe must, men du må gjerne publisere et uretusjert bilde av deg selv. Her ser dere strekkmerker og poser under øynene i skjønn forening... - Men hvem sier at det er feil?

Og... DER startet bloggnettverket. Stafettpinnen ligger nå i dine uretusjerte hender! Hvor mange blir vi til sammen?

PS! Om du ikke har blogg, kan du selvfølgelig spre budskapet videre uansett. På aktivisme.no er det også forslag til hva du kan gjøre for å støtte prosjektet.