Say what?

Jeg har kanskje stalkeregenskaper, men jeg følger ofte med på hva andre snakker om på trikken, bussen, båten eller toget (det er jo tross alt i det offentlige rom!). Jeg er kanskje litt rar, men jeg snapper opp fascinerende sitater, merkelige handlinger eller tvilsomme skjebner generelt. Jeg lar meg lett underholde, og vil gjerne dele litt av dette med dere. Velkommen til inspirasjon fra medpassasjerer i kollektivtrafikken DEL 2.

Dagens beskrivelse og synke-ned-i-setet-av-flauhet-på-andres-vegne-handling, er å overhøre andres telefonsamtale som overhode ikke burde funnet sted i det offentlige rom.

Sted: Den elskede Nesoddbåten. Når: I går, rundt 18:00.

Båten er nesten alltid stappfull på dette tidspunktet (ganske viktig detalj). I setet foran meg sitter et blondt kvinnemenneske med en særdeles nasal stemme. Etter et par minutter ringer telefonen hennes - til min store glede. For de som ikke vet det, kan jeg fortelle at det verste jeg vet er å skvette. Det verste er at jeg skvetter av nesten hva som helst. Sett at jeg er på et kjøpesenter, og jeg VET at det mest sannsynlig står noen i kø utenfor prøverommene, skvetter jeg likevel. Jeg er helt manisk på det området. Og det aller verste jeg vet er når mennesker skremmer meg med vilje. For å være "morsomme". Jeg kan begynne å grine av det, no kidding, fordi jeg har angst for å skvette. Grøss.

Anyways, idet damen tar telefonen og skriker "heeeeeeeeeeeeeeeeeeei", skvetter jeg selvfølgelig og hopper et par meter opp fra setet. Først blir jeg bare irritert over hvor høyt hun snakker, men etter hvert er det bare veldig gøy, med tanke på hva telefonsamtalen handler om. Det hadde vært creepy om jeg husket samtalen ordrett, men det var noe sånt som:

Damen foran meg: "Ja, var du hos legen i går, da?" Man hører tydelig at det er en kvinne i den andre enden. Jeg hører selvfølgelig ikke hva hun sier, men svarene til damen foran meg gir meg jo et lite hint, kan du si...
Damen foran meg: "Bra du fikk sjekket det! Hva sa legen?" Blablabla.
Damen foran meg: "Ånei... Det var jo det vi fryktet!" Blablablablabla.
Damen foran meg: "Har du fått medisiner mot det, da? En venninne av meg fikk en sånn antibiotikakur mot klaymdia, og hun trengte bare å ta to piller eller noe sånt!"
Osv.

... Kleint, ja!? Heldigvis for henne og de rundt henne, er det mange som sover. Jeg for min del klarer ikke å sove andre steder enn i senga mi (eller i senga di, høhøhøhøhøhøhø), og jeg blir jo bare enda mer våken av slike episoder. Mannen ved siden av henne er også tydelig våken, og blir plutselig bare enda mer opptatt av avisen han holder i hendene.

Én ting er mangel på sosial intelligens. En annen ting er mangel på folkeskikk. Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg har i hvert fall pent lite behov for å vite om fremmedes eventuelle kjønnsykdommer. Jeg blir ikke flau fordi det er pinlig å snakke om sex "og sånt", men det er rimelig klamt å brette ut intime detaljer på den måten. Og jeg tror ikke at venninna hennes visste at hun snakket høylytt om dette med veldig mange ukjente tilskuere tilstede.

Det var nesten så jeg fikk lyst til å knipse dama lett i bakhodet. Bare sånn for å minne henne på at det kanskje ikke var så nyttig for alle rundt å vite om venninnas underlivstest. Det var nesten så jeg fikk lyst til å ringe en venn, og si drithøyt inn i røret: "På en skala fra en til ti: Hvor kleint er det når dama foran deg på båten snakker høyt i telefonen om at venninna i den andre enden har fått klamydia?"

Jah...

Første beskjed: Om du kan lese dette, men får en irriterende beskjed som sier at siden ikke kan vises: LAST NED FIREFOX (Nok en gang!) Og så...

Bloggen min tror noen ganger at den kan gjøre som den vil. Bloggen glemmer i blant at det er jeg som skriver her. At det er jeg som er sjefen. Bak enhver blogg står en fyllinndetordetdumeneratpasser blogger. Ganske logisk når jeg tenker meg om. Jeg trodde vel at jeg hadde et sterkt øyeblikk her nå. FML.

ANYHOW, bloggen er ganske rampete. Spesielt når jeg ikke ser på. Bloggen tar seg nemlig de største friheter, som for eksempel å rote til innlegg eller kommentarsystem.

Nå har bloggen virkelig kost seg. Dere vet spørsmålsspalten min? Den som er i menyen? Ja... Bloggen satte like godt heile driden på hodet. Så nå har jeg laget en ny. Det vil si at ALLE tidligere spørsmål er borte, ja. Om jeg ble sur da jeg fant det ut? En smule. Men som vi alle vet: Smuler er også brød.

Da gjenstår det bare å si én ting: FY BLOGGEN! (Trust me, den hører mer på dere enn meg).

Da vet dere det!

SPØRSMÅL?

Sofseeen? Jeg lurte på...

Her får dere garantert svar på det dere lurer på!

Her kan dere spørre i vei om alt dere måtte lure på i forbindelse med bloggen, dets innhold eller andre saker dere finner av interesse. Jeg svarer fortløpende.

Ordet er ditt! La oss skape dialog. :)

(Husk! Det er bare å sende mail også: sofsen@sofsen.com).

Tale til...

... De som alltid må lage kvælm (med æ, ja).

Kjære dere som alltid må lage kvælm. Dere har et helt unikt talent. Det må jeg si! Uansett situasjon - dere klarer alltid å lage litt kvælme. Det er ganske beundringsverdig. Jeg finner dere som regel på en fest. Vennene mine og jeg setter på en ordentlig godlåt, la oss si noe av Superfamily eller Led Zeppelin. Så kommer en av dere og tar dere friheten til å skru av, og ikke nok med det: Dere erstatter bra musikk med 50 Cent eller syremusikk som ikke egentlig kan kalles for musikk.

Jeg sverger: Jeg får fæle tanker i hodet om hvordan jeg ønsker å denge dere inn i veggen med hammer og slegge. Noen vil kanskje påstå at man har forskjellig musikksmak, men faen heller: Det går an å vente på tur! Vi lærer det allerede i barnehagen! "Nå må Ole få høre på sin lydbok, så kan du få høre på din etterpå". (God, I miss lydbøker!)

Kjære dere som alltid må lage kvælm. Jeg finner dere som regel i køen på Rimi. En av dere er selvfølgelig mye viktigere enn alle andre, og skal absolutt kjefte på gutten i kassa; "GÅR DET AN Å GJØRE DET LITT KJAPPERE HER, ELLER? JEG HAR DÅRLIG TID!!!"Det verste er at dere ikke roper det, dere sikler og spytter det, mens svetten i panna lurer seg fram som ei litta mus i husveggen. Som om ikke kassagutten gjør så godt han kan? Og som om brokkolipaien din er så mye viktigere enn smågodtposen min? Nei, så igjen: Hold kjeft og vent på tur.

Kjære dere som alltid skal lage kvælm. Jeg finner dere som regel i et klasserom. La oss si at vi har nynorsk. Nynorsk har eksistert veldig lenge, og selv om dere har hatt faget i flere år, må dere sløse tid på å stille dumme spørsmål som: "Hvorfor må vi ha nynorsk? Hva er poenget med nynorsk? Jeg trenger ikke nynorsk!" Og den samme regla går igjen, i hver fuckings nynorsktime. Kan dere ikke bare innfinne dere med at faget er obligatorisk? Hvis du skal være så sippete, send heller et brev til kunnskapsministeren eller noe annet konstruktivt. Læreren din kan dessverre ikke gjøre noe med det. Igjen: Hold kjeft og gjør oppgavene dine!

Kjære dere som alltid skal lage kvælm. Jeg finner dere som regel på byen. Enten de av dere som på død og liv bare MÅ sloss litt, bare fordi det er så kult (les: Fordi dere fortrenger følelser, ikke takler å snakke om det, og derfor må få det ut på andre og veldig konstruktive måter). Eller de av dere som slenger dritt til/om andre, mest sannsynlig av misunnelse fordi jenta foran deg i ølkøen har finere kjole enn deg eller fordi noen danser bedre enn deg.

Kjære dere som alltid skal lage kvælm. Jeg finner dere som regel i en eller annen diskusjon. Dere som har en trang til å senke det mentale nivået ned et par (hundre) hakk ved å si ting som: "Du er kanskje for dum til å forstå", "vel, synd for deg, da!" eller i beste fall GÅ fra hele situasjonen. Sistnevnte er min favoritt.

Kjære dere som alltid skal lage kvælm. En av dere beste egenskaper er å klage og syte. Om sommeren er det altfor varmt, om vinteren er det altfor kaldt. Enten har du bad hair day eller så er buksa for stram rundt livet. Alt for å la dette prege dagen din! Om ikke klokka tikker litt for høyt, lar du jaggu meg en husflue ta knekken på deg. Om ikke du rakk bussen, begynte det selvfølgelig å regne idet du stakk hodet ut av døra. Det skal ikke så mye til, bare kjenn litt etter. Har du ikke egentlig litt vondt i hodet eller den venstre rumpeballen din også?

Kjære dere som alltid skal lage kvælm. Jeg kan finne dere overalt. Sett at vi har ei litta kosestund, der folk er happy og smilær som de sier i Fredrikstad. Så kommer en av dere og herper hele stemninga. "JEG KJEEEDER MEEEG!" Ja, så gjør noe med det, da! Løp et par runder rundt huset, plukk litt navlelo eller blås et par ballonger.

Kjære dere som alltid skal lage kvælm. Kanskje noen av dere tenker at jeg lager kvælm ved å skrive et innlegg som dette, eller at jeg i det hele tatt klager på det ene og det andre, men da skal jeg fortelle deg noe særdeles vesentlig: Jeg holder det inni meg, med mindre det er noe svært viktig eller konstruktivt. Jeg var heller ikke dritkeen på å gjøre nynorsk på skolen, men hadde jeg noe valg? Jeg ER ikke keen på å høre 50 Cent eller Lady Gaga, men jeg lar da folk få kose seg, så lenge jeg også får komme med et musikkønske eller tre. Rett skal være rett! Tenk på demokratiet og alt det der. Jeg har kanskje dårlig tid i køen på Rimi, men jeg venter på tur og teller heller tyggispakker ved kassa i stedet for å syte.

Og du? Husk at humør smitter, da. FML.

Takk.

Superskjerpings! Skjerpings x 1000! Om ikke mer!

Skjerpings går til... De to mennene som ødela pepperkakebyen i Bergen natt til søndag.


Bildet er lånt fra Dagbladet.no.

Hvordan kan noen gjøre noe sånt? Dersom du ikke har lest om saken, kan jeg fortelle kort hva som har skjedd: Flere hundre barn i Bergen har stått på for å lage en koselig pepperkakeby, men bare noen timer senere er det trolig to menn på 21 og 26 (!) år som ødelegger (!!!) det de har laget.

(Det er altså ikke 100 % avklart hvem som har gjort det, men det er jo uansett noen som har ødelagt dette! Det er vel mest sannsylig de to mennene. Og akkurat nå er jeg sur på dem! NEMLIG!)

Jeg ble så lei meg da jeg leste dette. Stakkars barn! Dette er også så utrolig paradoksalt. Jeg kunne ha forstått det om det var omvendt. Men at to voksne menn ødelegger noe som barn har laget? Hvor dumt er ikke det?

Det skal ganske mye til for å sjokkere meg. Men dette... Dette er bare helt uforståelig for meg. Det er jo åpenbart at disse to mennene ikke er helt oppegående, men ærlig talt. Å la det gå utover små barn på den måten? Små barn som har jobbet hardt for å lage noe så uskyldig og fint som en pepperkakeby?

Jeg begynte faktisk å gråte da jeg leste dette, jeg. Tenk hvor mye noe sånt betyr for små barn. Og foreldrene deres. Og så kommer to voksne menn og ødelegger det? Nei, jeg er faktisk sjokkert. Og tenk hvilket sjokk dette er for de stakkars barna! Tidligere ordfører i Bergen, Herman Friele engasjerer seg veldig i saken og har uttalt at "slikt gjør du ikke ustraffet!" Jeg håper at saken blir oppklart og at de to mennene får den straffen de fortjener.

Dagbladet skriver: "Det omfattende hærverket inkluderte 650 knuste pepperkakehus, et tømt brannslokningsapparat og malingsøl. Flere hundre barn la sin sjel i å bygge det detaljerte - men skjøre - bakstlandskapet, før det bare timer senere ble vandalisert".

De to idiotene som har gjort dette skal selvfølgelig betale sin straff. Men jeg syns også at de skal lage et helt pepperkakeLAND i tillegg. DUSTEMENN!

Skjerpings!



Edit: Politiet i Bergen har avklart saken, og det er altså bare en mann på tjue år som har begått forbrytelsen. Da får vi si DUSTEMANN i stedet.

Koz og klemz!

En klem går til... Kristian Akervold, deltaker i årets Jakten på kjærligheten.

Jeg har alltid vært en trofast fan av Jakten på kjærligheten, eller Bonderomantikk om du vil. Konseptet som sendes på TV2 setter andre datingprogram i skyggen. Ungkaren blir bare enda dårligere i forhold. Og det sier litt..! Her snakker vi romanse blant høyballer, melking av kuer og litt god, gammeldags fjøslukt. Den norske kultur på sitt beste! (Jeg er faktisk ikke ironisk nå, tro det eller ei).

I år har det vært ekstra mye drama i Jakten på kjærligheten. Spesielt for deltaker, Kristian Akervold. Stakkars fyr. Helt i starten er det en av frierne hans som trekker seg. Han blir selvfølgelig skuffet, men det er fremdeles mange jenter igjen. Men mot slutten av konkurransen er det pokker meg tre jenter som vil trekke seg, de også. Og i kveld får vi vite om han blir sittende igjen alene eller ikke...

Det må være så ydmykende. Én ting er å bli "dumpet" som frier - det er jo en del av konseptet. Men å sitte igjen som The Bonde, uten noen friere igjen? Den er kjip..! Og Kristian som er den kjernekaren! Bortsett fra homsen (han er awesome! For spesielt interesserte: Jeg håper at han velger Håvard. De hadde blitt verdens skjønneste par!) er han uten tvil den søteste av alle bøndene. Han derre Clas, for eksempel, er bare klein hele fyren.

Ikke nok med at damene stikker fra Kristian, nå har han blitt hetset på nettet i tillegg. Nå må det være nok. Heretter bør han bare få masse koz og klemz!

Jeg sender en klem til Kristian Akervold fordi han trenger det. Og fordi han fortjener det. Jeg håper han finner kjærligheten til slutt, og at ingen stikker fra han igjen.

Koz og klemz til Kristianbassen!



Edit: Anita (hun siste som var igjen) ble værende hos han, men det ble ganske kleint likevel. Det første han sier når hun kommer tilbake etter å ha tenkt litt, er: "NÅ HÅPER JEG VIRKELIG IKKE AT DU OGSÅ DRAR!" eller noe sånt. Og hun nøler litt og sier: "HEHEH, nei, nei..." Dette lover ikke så bra. Og nå skal de på ferie sammen! OMG!

En hilsen fra Elg DEL 1.

Hei.

Ehm, siden dere ville at jeg skulle få min egen spalte her på bloggen til Sofsen, så ble det sånn. Dette er første gang jeg skriver helt alene. Det er ganske skummelt. Men det er fint at Sofsen leser korekur eller noe sånn (Sofsen: Korrektur, Elg. Ikke korekur. Men det var jo ikke så godt for deg å vite).

Men det er veldig koselig at dere liker meg da. Jeg liker dere også. (Flaut). Jeg sitter alltid sammen med Sofie og leser hva dere skriver. Det er mye jeg ikke forstår, men dere virker i hvert fall veldig koselige og sånn.

I helgen har jeg sett på film sammen med Sofsen og kjæresten hennes (han er snill, han ga meg en stor pose med lørdagsgodt), tegnet, gått tur og masse annet.

Dere ønsket litt elgmote. Og jeg skal selvfølgelig poste dagens outfit:



Hva syns dere om antrekket?

Sailorstil er kanskje litt last year, men Sofsen sier at jeg kler alt. "Alt kler den med smukk", eller noe sånt.

Hadem. Hilsen Elg.

PS. Atte, er det noen som har dukkeklær eller liknende som ikke blir brukt? Hihihihi. I så fall, send Sofsen en mail! (Sofsen@sofsen.com).

Hey mama.

"16 år og mamma - samboer og forlovet - Hverdagen , tips og livet generelt :)" er overskriften på bloggen til Linn, en av Norges største bloggere. Linn er en blant mange som skriver en såkalt "mammablogg".

Det er stadig flere som blogger om livet som ung mor. Det er delte meninger om dette. Debatten om unge mødre inneholder flere punkter til diskusjon, der blant annet abort og "barnets beste" er aktuelle tema.

Jeg leser bloggen til tjue år gamle Andrea, mor til Vilja på snart ett år. Det er spennende å lese om en jente på min alder, som lever et helt annet liv enn hva jeg gjør. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det ville ha vært å få barn nå, bare tjue år gammel.

For noen dager siden var det en leser som tipset meg om dette innlegget. "Mobilbarbie", eller Crissie som hun også kaller seg, skriver:

"Det har blitt en trend nå for tiden at jenter i 14-15-16-årene får barn, og det syns jeg er trist. For ikke å si sykelig egoistisk gjort mot det stakkars barnet. Det verste er at de virker stolte over å være mor i så ung alder, og ofte skriker ut i overskrifter på bloggene sine at de ble gravide da de bare var fks. 15 år gamle. Ja, greit, du spredte beina, knullet litt rundt og så ble det en unge av det fordi du var for egoistisk til å tenke på andre enn deg selv, og for dum til å benytte deg av prevansjonsmidler. Oi, så mye å være stolt av."

Crissie er en av de som tydelig stiller seg negativt til saken, både med tanke på at jenter blir mødre i ung alder, óg at de velger å blogge om det. Hun bruker beskrivelser som "egoistisk", "trend" og "det stakkars barnet". Det er sterke ord, men det er som regel slike ord som går igjen i denne debatten. Kjernen i saken er, selvfølgelig, barnet som hovedfokus. Hva som er til barnets beste.

Jeg mener at det viktigste for et barn, er omsorg, kjærlighet og trygge rammer. Et barn trenger at noen pakker dem inn i dyna om kvelden og synger nattasang til de sovner. At noen stryker dem på kinnet og sier "god natt", og forteller at de er elsket. Et barn trenger at noen er der om morgenen og hjelper dem med å pakke skolesakene. Et barn trenger å komme hjem fra skolen og at noen hører på hva de har opplevd i løpet av dagen. Et barn trenger at noen er interessert i å vite hva de fant i veikanten, og at man aldri har sett en så fin pinne før.

Jeg kan forstå poengene til Crissie - i den forstand at det kan være synd for barnet. Men i de fleste tilfeller er det også veldig synd på foreldrene. Det kan umulig være enkelt å bli gravid i ung alder. "Du spredte beina, knullet litt rundt og så ble det en unge av det fordi du var for egoistisk til å tenke på andre enn deg selv, og for dum til å benytte deg av prevansjonsmidler. Oi, så mye å være stolt av." Det hun skriver her, er i mine øyne bare dumt og svært urettferdig mot alle de som faktisk opplever å få barn i ung alder.

I mange tilfeller har man ikke noe valg. Det har gått for lang tid, og abort er ikke lenger et alternativ. (Dessuten er det jo noen som ikke vil ta abort). Og i mange tilfeller har det vært prevensjonsmidler inni bildet, men likevel har jenta blitt gravid. Et prevensjonsmiddel er aldri 100 % sikkert. Det burde alle vite.

I andre tilfeller velger jenter å bli mødre i ung alder. Mange påstår at de føler seg klar for det, og har et stabilt forhold med barnefaren. Jeg leste et sted at "99 % av unge mødre var sammen med barnefar/er sammen med barnefar når de ble gravid". Hvis det stemmer er jo det veldig betryggende. Og bare for å understreke det: Jeg er helt sikker på at en ung mor på nitten år kan være verdens beste mor for barnet/barna sine!

Når man velger å opprette en blogg, har man som regel (og forhåpentligvis) en mening om hvorfor man vil blogge. De fleste blogger vel fordi de ønsker å uttrykke seg? Slik er det vel for unge mødre også? Og de aller fleste blogger om livet sitt. Og når en ung jente på for eksempel sytten år har et barn, ja, da er det vel ganske naturlig å blogge om det også - med tanke på at dette er en vesentlig del av livet hennes? Og det er jo tydelig at mange finner det interessant og spennende å få et innblikk i hvordan det er å være mor i veldig ung alder.

Når en jente blir gravid, uavhengig av alder, er som regel vedkommende klar over alvoret i det, og hvilket enormt ansvar man har i vente. Det er ikke snakk om å kjøpe seg en bil eller investere i en leilighet - nei, man får faktisk ansvar for et annet, lite menneske. Et individ som blir født med rettigheter, og som må forsørges og tas vare på.

Og ærlig talt: Hvor stolt er man over å bli mor som sekstenåring? Hvor kult er det, når alle andre på din alder planlegger russetiden, mens du må kjøpe barneklær og barnevogn..? Jeg tror ikke det er snakk om å skryte dersom man skriver i sin bloggbeskrivelse at man er mor som sekstenåring.

Ta en annen blogger som eksempel. Norges største blogger, Voe skriver i sin bloggbeskrivelse: "Hei, jeg er en jente på 14 år. Bor i Hønefoss, elsker å danse". Her skriver hun om noe som er viktig for henne. Hun "introduserer" seg selv og hva hun er opptatt av. Det samme gjør unge mødre, eller mødre generelt, når de forteller om seg og sitt. Det er ganske naturlig. Det preger tross alt livet deres, i aller høyeste grad.

I denne debatten, kan vi nesten ikke stikke under stol eller et stellebord for den saks skyld, at en kvinne på tredve år mest sannsynlig er mer "skikket" til å bli mor enn en syttenåring. Det er vel ganske opplagt? En jente på sytten år er ikke ferdigutviklet og har ikke levd så veldig lenge. En syttenåring burde "leve livet" og erfare andre ting enn en fødsel...

Personlig hadde jeg aldri valgt å bli mor nå. Før den tid må jeg ha en utdannelse, være økonomisk stabil og sist, men ikke minst: Jeg må være trygg på den aktuelle faren. Vi skal begge være helt sikre, og jeg må være trygg på at han har den samme innstillingen og de samme verdiene som meg i saken.

Helt til slutt, vil jeg dra frem nok en ting vi kan diskutere: Hva vil barnet tenke når han/hun blir gammel nok til å forstå at mange ukjente i hele Norge vet hvem du er? At tusenvis av mennesker har sett bilder av deg, osv, men at du var så liten at du ikke forstod det da.

Så kommer det viktigste spørsmålet: Hva mener du?