Skjerpings!

En skjerpings går til... De som slenger dritt på nettet.

Det er ingen nyhet at det finnes nok av idioter der ute, som på død og liv skal spre kvælm på Internett. Det er ingen nyhet at disse sjarmklumpene rakker ned på andre, for å føle seg bedre selv. Det er på ingen måte noen nyhet, at disse menneskene, gjerne signert bak den svært treffende kamuflasjen: "Anonym", burde tatt et realt oppgjør med sin egen usikkerhet.

Som blogger og medievant (OI, er det nå en eller annen gjøk skal fronte Janteloven?), har jeg flere ganger "møtt" på mennesker som ønsker å fortelle hvor innbilsk, tragisk og stygg jeg er. Bare på Youtube-profilen min får jeg daglig svært hyggelige kommentarer.

Når jeg har stilt opp i media i forbindelse med kjønnsnøytral ekteskapslov, Fritt Ord-vinner i 2009, Nina Karin Monsen, osv, har jeg fått mange inspirerende tilbakemeldinger. Det beste var nok da en person hevdet at jeg mest sannsynlig ble tvunget av mora mi til å forsvare henne. ... Hei, jeg heter Sofie og er fem år.

Her på bloggen har jeg fått høre mye interessant, blant annet at jeg egentlig bare "skryter på meg at jeg har Tourettes syndrom" (OK, da. Det går mest i det og at jeg har masse godteri hjemme - når jeg egentlig ikke har det. Alt for å få venner til å bli med meg hjem!), at jeg er patetisk, skada og at det er synd på meg.

Her om dagen fikk jeg tidenes latterligste kommentar (den ligger foreløpig på en solid førsteplass over verst kommentar hittil), og den er så dum at jeg ikke vil gjenta den engang. Men én ting er sikkert: Jeg blir skremt av tanken på at jeg deler planet med slike mennesker. På den annen side: Det er ekstremt sørgelig at enkelte mennesker har det så vondt med seg selv. Nei, jeg er ikke ironisk nå. Det er rett og slett trist. Veldig trist.

Jeg får ofte høre at jeg burde "skaffe meg et liv", og det er jo helt åpenbart at disse avsenderne vet hva de snakker om. De har tross alt funnet en meget givende hobby. Likevel er det nok mange som undrer seg: Hva ønsker de å oppnå? Å rømme vekk fra sine egne og åpenlyse problemer? Er det et skrik om oppmerksomhet? Skadefryd? Eller er det en selvlysende, katastrofal dårlig kamuflering av misunnelse og Jantelov? (Jeg syns for øvrig, hva gjelder uoffisielle lover, at regjeringen burde innføre "Kardemommebyloven" i grunnloven. Ja, det syns jeg).

- En fin, liten blanding, sier du? Ikke spør meg - jeg er tross alt "dum", "tilbakestående" og "stakkarslig". Jeg skulle gjerne ha sitert noen, men det er liksom ikke så personlig med "Anonym". Sorry, folkens! Skriv navnet deres neste gang, så skal dere få den kreditten dere fortjener.

If you are not criticized, you may not be doing much - Donald H. Rumsfeld.


Foto: Mari Svenningsen.

Sytehjørnet.

• Hysteriet rundt askeskyen. SLAPP av, folkens! Dette er (minst) like dumt som svineinfluensavaksinen. Kan vi ikke bare se på det som litt peiskos? På den annen side: Nå kan dere røykere ENDELIG forstå hvordan vi passive røykere har det HVER dag - når dere peser ut kreftpinnen deres opp i andre uskyldige mennesker. Håper dere lærer noe av dette. På forhånd takk.

• Idiotiske skrivefeil i firmanavn, osv. "Trond's flyttebyrå", "IT Gutta" - dere skjønner greia. Jeg får, uten å overdrive, fysisk vondt av slikt. Til alle andre norsknerder der ute: Skal vi lage en Facebook-gruppe? ... Eh.

• Onepiece. Nå er det faen meg nok! 1) Det er stygt! 2) Det virker bare ekstremt upraktisk, for eksempel med tanke på dobesøk, osv. 3) Én ting er når små unger løper rundt i liknende joggedresser, men når jeg ser en mann i tjueårene sprade rundt i denne styggedommen - da begynner jeg virkelig å lure på om homosapiens faktisk er det mest intelligente vesenet på jorda. 4) Det var nok med uggs og crocs. 5) ... Nevnte jeg at det er stygt og ser helt patetisk ut?

• At det snart er russetid igjen. Jeg hater alt som har med russ å gjøre (om du trenger en nærmere forklaring på hvorfor: Les her). Det som attpåtil gjør vondt verre, er at russen får BRA band og artister til å spille for seg (jeg kan nevne Datarock, BigBang, Ralph Myerz and The Jack Herren Band, Skambankt og Lars Vaular som eksempler). Hva faen er poenget med det? 1) Russen hadde vært hoppende glad bare Scooter hadde spilt en halv låt. 2) De kommer ikke til å huske en dritt av konsertene uansett. Jeg håper alle russ drukner i en dam av spy, piss, sprit og klamydia.

• At ikke folk har innsett tidligere, hvor katastrofalt ræva NSB faktisk er.

• Folk som klager over reklamene på Spotify. Jesus Christ, folkens! Det skulle da bare mangle når vi bruker et gratisprogram, som attpåtil er så genialt som det er. Besides, jeg var glad i Jonathan, jeg - før jeg kjøpte meg Premium-konto. Det er ikke verre enn det.

• Alle kjærestepar som på død og liv skal oppta alle benkene i Oslo. Kan dere ikke kline på soverommet i stedet? Nei, jeg er ikke bitter - jeg trives best som singel, men ikke nok med at de kaprer alle benkene - de skal selvfølgelig helst ligge på tvers av benkene også, slik at ingen andre kan få... Glem det. Jeg vil ikke risikere å få spytt i trynet, uansett.

• At jeg har funnet drømmegutten, men han bor selvfølgelig i LONDON!

• At X-factor har sendt meg en invitasjon til å stille opp i årets sesong. Haha. Se det for dere! X factor-Sofie! Hell no.

• At bilder som dette må forfølge meg:


Neste "tale til" skal lett handle om å jobbe på Slavefryd!

Det er ikke bare-bare å ha en venninne som er forfatter i en alder av atten år!

Kjære Regine. ♥

I dag er det en stor glede å skrive til deg igjen. Samtidig er det så fryktelig vondt - åh, du skulle ha vært her!

Først og fremst vil jeg gratulere deg! Jeg skulle så gjerne ha gitt deg en klem, og vi skulle ha hoppet av glede sammen. For i dag er det din dag. Du hadde en drøm om at bloggen din skulle bli utgitt i bokform. Og drømmen din ble oppfylt!

For noen måneder siden ble jeg kontaktet av redaktøransvarlig, Bjørn Olav Jahr, en fantastisk dyktig og flott fyr. Du var jo veldig opptatt av hvordan journalister valgte å fremstille historien din i media, og jeg skal love deg at boka har vært i trygge hender. Bjørn Olav har gjort en fabelaktig jobb!

Han ville gjerne at jeg skulle bidra i arbeidet med boka. Det er, mildt sagt, en stor ære for meg. Som venn, men også som medblogger, fikk jeg i ansvar å se på kommentarutvalget fra lesere (NB! Jeg har ikke valgt ut mine egne kommentarer. Heller ikke kommentaren fra broren min). I tillegg fikk jeg lese alt av materiale til boka, og jeg fikk se forslag til design. Jeg kom hele veien med tilbakemeldinger, og én ting er sikkert: Vi er begge perfeksjonister, Regine! :D

Jeg gråt meg gjennom "arbeidet" - det var tøft, og jeg kan ikke beskrive hvor vanskelig det var å lese etterord-tekstene fra moren din, Elise og Eli Ann. På samme tid var det veldig, veldig fint, og jeg kan ikke annet enn å la boka tale for seg selv.

Selv om jeg da allerede har lest materialet til boka, var det helt spesielt å holde boka i hendene. Og jeg er ganske så sikker på at du hadde digga det ferdige resultatet! Den er fantastisk! Jeg sitter her med to eksemplarer av boka di, og ja - selv om jeg allerede har lest den hundre ganger, vil jeg lese den om og om igjen.

I dag var jeg altså på bokutgivelsen din. Da jeg ankom Gyldendal, måtte jeg stå utenfor hovedinngangen og trekke pusten dypt et par ganger, før jeg omsider åpnet døren og gikk inn. Det var så utrolig flott å se foreldrene dine og søsteren din igjen, og jeg fikk endelig hilse på Regine-bestis, Eli Ann og foreldrene hennes. Likevel var det tøft og vanskelig. Alt føltes bare så uvirkelig, Regine. Der satt vi alle sammen, men hovedpersonen var ikke tilstede.

Da salen omsider ble fylt opp, kunne boklanseringen begynne. Boklansering høres så upersonlig ut, men det ble alt annet enn upersonlig. Med flotte lysbildefremvisninger, et lydopptak fra deg, Metallica rungende ut fra høytalleren, et utvalg av fotografiene dine, private bilder og høytopplesning fra Elise og Eli, gjorde det hele komplett. Det var så fint, men samtidig så sårt og vondt.

For min del har sorgen vært ensom. Alle dine nærmeste bor mange mil unna. Men i dag fikk jeg møte de som stod deg nærmest, og sorgen traff meg midt i ansiktet. Da Elise og Eli Ann leste opp tekstene sine fra boka, var det som om verden stoppet opp et lite øyeblikk. Det var så smertefullt, men likefullt så vakkert. Og det er ingen tvil om hva som står sterkest: Det er at vi alle - både kjente og ukjente, er så uendelig stolte av deg, Regine. Jeg sier det igjen: Du skulle virkelig ha vært her.

Om du bare visste, Regine, at denne boka allerede er en bestselger. Boka di skrev historie, allerede før den ble satt ut i butikkhyllene. Boka di blir en selvfølge i alle bokhyller, og mennesker kan ta den frem på gode og dårlige dager. Boka vil minne oss på hva som er viktig her i livet. Boka setter alt i perspektiv, og budskapet ditt er foreviggjort: Vi må leve her og nå. Vi må sette pris på de små - og store gledene, og vi må ta vare på de rundt oss.

I kveld spiller yndlingsbandet ditt, Metallica i Oslo. Jeg ba folka dine om å headbange litt ekstra for deg, hehe. Og det er ingen tvil, Regine: Du er en høyt elsket person.


______________________________________________________________________

♥ Boka skal være tilgjengelig i de fleste bokhandlere fra dags dato, og kan også kjøpes på nettet her.

♥ Boka koster 299,-, og består av alle publiserte blogginnlegg, bilder (både Regines bilder og bilder som er tatt av henne) et lite utvalg kommentarer fra blogglesere, forord, etterord fra pårørende - i tillegg til tekster, skrevet av Regine, som familien har funnet i ettertid, samt bilder som ikke før er publisert.

♥ Deler av bokinntektene går til kreftsaken.

♥ Tips alle venner og bekjente - spre budskapet! Jeg oppfordrer alle bloggere til å skrive om boka på bloggen sin. :)

♥ Dagbladet dekket saken fra boklanseringen i dag, og repotasjen kan dere se her. (Intervjuet med meg er noe rart fremstilt, for eksempel angående hvordan Regine og jeg ble kjent, men pytt!).

Jeg oppfordrer alle til å kjøpe denne boka. Det hadde betydd så enormt mye for Regine, men jeg tror det betyr minst like mye for hver enkelte leser av boka, at boka ble publisert. Vi kan nå holde bloggen hennes, og enda mer, i hendene. Vi har budskapet hennes på trykk; og vi kan ta det med oss i form av 284 sider.

Jeg vil avslutte for denne gang med et herlig sitat fra Gunnhild Corwin, som jeg var så heldig å møte i dag: "Hun sitter nok oppi hjørnet der og får det med seg".