Skjerpings!

Skjerpings går til... De evneveike idiotene som tror de bare kan stoppe opp rett foran deg på gata - og gjør det.

Hver gang jeg går i byen møter jeg dem. De som parkerer ræva si stående og gir deg halvveis hjerteinfarkt ved at du så vidt kræsjer inn i dem. De som tar seg friheten til å dra uttrykket, "lufta er for alle" et nivå høyere.

Hver gang jeg går i byen møter jeg dem. Nei, vent. Jeg møter dem ikke. Jeg blir ufrivillig en alternativ ryggsekk, ved at de enten stopper opp for å tenne røyken, ta en telefon, finner en femkroning på gata eller bare tar en helt fantastisk unaturlig pause i sin beundringsverdige gange.

Hver gang jeg går i byen møter jeg dem. Gjerne når jeg har dårlig tid. De irriterende "oi-dette-var-et-fint-stoppested-håper-det-ikke-går-noen-bak-meg-selv-om-det-selvfølgelig-gjør-det"-menneskene. For all del, veldig magisk at dere lar verden stoppe opp et øyeblikk, men det passer så bedritent dårlig når jeg går relativt fort og plutselig må bråstoppe på grunn av talentløse skikkelser som la igjen folkeskikken og de sosiale antennene ved fødestua.

HVER bidige gang jeg går i byen møter jeg dem. Det går greit om du plutselig kommer på at du glemte mobilen hjemme og derfor må bråsnu og løpe i motsatt retning, men det er IKKE greit å utnevne seg selv som avsperringsgjerde sånn helt uten videre. Min favoritt er når noen får en melding, stopper opp fordi meldingen åpenbart er uhyre viktig, for så å vandre saktere enn en pensjonist over veien i to minutter, for så å STOPPE OPP IGJEN. Siden du tydeligvis skal svare på meldingen kan du heller GÅ TIL SIDEN, skrive ferdig, og så gå inn blant folkemengden igjen.

Hver gang jeg er i byen møter jeg dem. Nei, vent. De møter meg. Ufrivillig. Jeg trenger ikke ha sosial angst for å mislike uforutsigbar fysisk kontakt med en vilt fremmed. Jeg trenger ikke å bli overrasket av en klam rygg mot brystkassa mi heller. Dere som senker farten min, derimot, trenger å si unnskyld. Da vet jeg hvert fall at dere ikke mente det; at det mest sannsynlig er en grunn til det plutselige stoppet, og jeg kan si: "Joa, det går bra".

Hver gang jeg er i byen møter jeg dem. For ikke å snakke om gjengene som går så sakte at Siv Jensen rekker å skaffe seg empati - gjerne en lang, lang rekke med venner som strekker seg fra den ene siden av fortauet til den andre. De som glatt hadde vunnet mimeleken med en glimrende etterlikning av Berlinmuren. Jeg vil gjerne rette en stor takk til slike mennesker. De som gjør at jeg nærmest må brøle så hardt av irritasjon at lungene mine vrenger seg, men likevel ikke flytter på seg. Om dere bare kunne lage en åpning, eller noe? Sånn at andre mennesker kan komme forbi (ja, hold dere fast - det er faktisk andre mennesker her i verden enn dere)? Eventuelt bare okkupere en benk eller to og leke hekk der i stedet? På forhånd takk.

Hver gang jeg er i byen møter jeg dem. Neste gang skal jeg gjøre som Jason i "Terkel i Knipe". Du vet aldri når du får bruk for et jernrør.


You make me look like this...

Tale til...

... Evige optimister.

Kjære evige optimister. Dere har en unik evne til å se lyset i enden av tunnelen, uansett om veiarbeidere holder på å rasere tunnelen, selv om det lekker fra taket og lyset er gått. Dere mestrer å se gleden i enhver situasjon - selv om huset brenner ned, flyet du sitter på styrter eller en tornado inntreffer.

Kjære evige opptimister. Måten dere smiler på gjør meg klam av beundring. Måten dere angriper hver øreflipp med munnvikene og aktivt flasher glimtet i øyet gir meg harmoni i sjela. Selv om det regner og ferien blir avlyst er dere like glad og finner en imponerende plan B. Regnet vanner jo plantene og den avlyste ferien gir deg bare enda flere muligheter til å gjøre viktig papirarbeid, gå lange turer med bikkja og finne deg sjæl.

Kjære evige optimister. Gratulerer med dagen! Dette er den første dagen i resten av ditt liv. Tenk på alt du kan gjøre! Selv om familieidyllen skulle skrante og finanskrisen tar fra deg jobben er det ingen grunn til å surmule. Ånei, du - always look at the bright side of life. Her er det kun snakk om å innta et par vitaminbjørner og løpe en tur i skæven - dagen er din!

Kjære evige optimister. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive min forkjærlighet til dere. Kall meg gjerne optimistisk, men dere gir meg tårer i øynene og ståpels over hele kroppen. Jeg vil så gjerne takke dere. Selv om bussen er overfull og minst ti unger griner høylytt samtidig, smiler dere over de små gledene her i livet - som at en tapper snegle forsøker å krysse veien med heltestatus, at brannvesenet i Ytre Enebakk får muligheten til å redde en vettskremt kattepus ned fra et tre og at Silje fra Mo i Rana fikk femlinger på julaften.

Kjære evige optimister. Dere lyser opp hverdagen min. Sett at jeg skulle være morgengretten (noe så urealistisk!) klarer dere å gjøre dagen min bedre umiddelbart. Dersom jeg for eksempel skulle befinne meg i kø på Rimi er det alltid noen morgenfugler som kvitrer over den appellerende forsiden til VG eller spøker høylytt med hvor mange melkekartonger man måtte trenge på en ellers så grå mandag.

Kjære optimister. Hvordan klarer dere det? Hvordan klarer dere å finne noe positivt i hver minste lille ting? Selv om noen kidnapper sjela di, snitter opp humøret ditt med kniv, rævkjører tilfredsheten din og griser til smilet ditt, har dere alltid litt godhumør på lager. Dere er jammen høy på livet! Smil og hver glad for hver dag som går, så skal du se hvor vondt i kjeven du får.

Kjære evige optimister. Jeg beklager å være en motvekt... Men ikke fortvil. Jeg venter fremdeles på at dere skal frelse meg.