22.1.09

Sammenheng.


"Åh, er du også dårlig i gym? Puh! Jeg trodde jeg var den eneste som var slapp her, jeg!"
"Har du også glemt drikken din hjemme? Heldigvis. Da er jeg ikke alene!"

"Åååh, jeg visste ikke at DU var her!? Så flaks! Endelig noen jeg kjenner!"

Kjenner du deg igjen? Kjenner du kanskje igjen en eller fem i vennekretsen? For Guds skyld, eller hvem du nå enn vil skylde på... Vi mennesker er et sosialt vesen, men det burde strengt tatt finnes en mellomting uten at det blir tabu.

Det finnes mange som påstår de er selvstendige. Likevel takler de ikke å sitte alene i kantina - det er jo dritkleint! Da ser det jo ut som de ikke har noen venner, liksom. Mange påstår at de nyter sitt eget selskap... Så lenge de har helgen å se frem mot, da - for da skal de nemlig ut, være sosiale sammen med vennene sine, samt innta altfor store mengder voksenbrus. Sånt blir en jo sosial av, vettu.

Mange forteller gledelig om da de fant seg selv. Denne åpenbaringen inneholdt mest sannsynlig over fem glass øl, Postgirobygget og rørende monologer. De kom frem til at de ikke trengte den eller den personen for å være lykkelig, nei, det var i så fall deres tap. Dessuten skal de være selvstendige fremover. De skal opp og frem her i verden. Så det så. Men det hadde ikke gjort noe om vennegjengen fulgte etter når en skal flytte, da.

"Det er så greit å bo på samme plassen, lissom. Trygt og godt. Dessuten må vi jo spare unga for alle overgangene!" De voksne i gata nikker om kapp. "Jajaja, det er klart det! Og her har vi jo alt vi trenger, uansett!" Tørrpraten når nye høyder, og når postbudet på fjorten år overhører samtalen, er han helt overbevist om at han er den eneste i hele verden som ikke passer inn.

Unger løper i gatene, skriker og gjør som unger flest. Null bekymringer. Aner ikke noe om fremtiden. Fortid er istad... Han ene har en mamma og en pappa som er sammen. Sånn skal det være - de skal i hvert fall IKKE skilles, for han vet om noen i klassen som må flytte på seg hver uke, og det virker bare slitsomt. Dessuten må jo et barn ha trygge og gode rammer for å vokse opp under forsvarlige forhold. At mamma og pappa krangler så fort sola står opp, har ikke noe å si - så lenge de holder sammen! At dette viser kjærlighet på vranga gjør ingenting, så lenge det er mor og far, så lenge de holder fasaden - nei, holder sammen, mener jeg.

"Jeg kunne aldri tenke meg å flytte!", sier Jakob. Kristian spør om han vet noe om det - hva det innebærer, men Jakob sier bare at han aldri ville ha flytta fra vennene sine". "Du kunne jo holdt kontakten med vennene dine, selv om du hadde flytta, da!", svarer Kristian. Nei, det hadde vært stress. Greit som det allerede er, tenker Jakob.

Lise ble skuffa på julaften i år. Det var ikke som i fjor. Dessuten var det ikke snø engang. Det ble ikke sånn hun hadde håpet på. Tradisjonene ble ikke innfridd. Moren brer den hvite duken over bordet. Dekker til den slitne bordplata. Faren setter opp juletreet. Setter det foran sprekken i veggen. Storebror er med ut og aker. De aker ved isdammen, som egentlig er litt skjør for tiden. Det er jo global oppvarming og greier. Alt i alt blir Lises jul en dårlig utgave av seg selv. Mamma er lei seg, fordi hun så gjerne skulle ha fått til alt for Lises skyld. I stedet for å fortelle henne at det er viktig å være åpen for nye ting, får hun bare dårlig samvittighet. I stedet for å fokusere på samholdet, tenker hun at de kanskje brukte litt for lite penger på ungene i år. Hva om de ikke blir fornøyde?

"Nå skal vi hjem til pappa, lille venn! Ikke sant? Pappa venter jo hjemme på oss! Jaaa'aaa!", sier mamma høylytt på Rimi, til lille Truls som egentlig er mest opptatt av bolleposen han har i hendene. Truls sin mamma ser omkring seg, må forsikre seg om at omgivelsene hørte det - at de fikk med seg at hun ikke er alenemor. Nei, hun er ikke en av dem. Hun trenger ikke fortelle Truls at pappa venter hjemme, for det vet Truls i underbevisstheten. Han er jo vant til det. På samme tid tilfredsstiller mammaen til Truls sin underbevissthet, der hun forsikrer omverdenen om at hun selvfølgelig er gift og lever slik en skal gjøre.

"Jeg har fått ny kjæreste", smiler Katrine til venninnegjengen. Hun har alltid kjæreste, jo! tenker Gina for seg selv. Katrine sier at hun ikke "takler" å være alene. Kanskje det er nettopp derfor hun burde være alene. Gina tenker som så at det umulig kan være ekte kjærlighet. Hvem opplever ekte kjærlighet sånn i hytt og pine? Katrine forteller at denne gangen - ja, denne gangen er det virkelig kjærlighet. ... Hvorfor kunne hun ikke for en gangs skyld avse litt tid for egenkjærlighet?

5 kommentarer:

  1. Bra skrevet Sofie!

    Ble litt filosofisk jeg nå... hva vil det si å være selvstending egentlig? Å flytte for seg selv i ødemarka og likevel ha det bra? Å være ærlig og utfordre seg selv?

    Tror ingen mennesker er 100 % selvstendig. Som du skrev i et tidligere innlegg så trenger vi bekreftelse fra mennesker rundt oss til å føle oss "verdige". Vi trenger hverandre.

    Man blir jo glad i menneskene rundt seg, og mange kjenner nok på frykten for å miste sine nærmeste. Om det er vennskap som går i stykker, et ekteskap, eller bare en herlig flørt.

    SvarSlett
  2. Kan du være så snill å skrive en bok? Please?

    SvarSlett
  3. Det var positivt ment btw:P Tror ikke det å være selvstendig er å være uten andre, for oss mennesker som jo er sosiale vesner som lever i flokk. Jeg tenker mer at det er å velge sine egne veier, studere det man vil og ikke det kompisene skal, tørre å si imot, ha egne drømmer og ikke være redd for utfordringer osv. Men de fleste mennesker trenger jo andre mennesker. Det er en del av vår natur, liksom:P

    SvarSlett
  4. Enig med Birgitte der ja, selvstendighet er ikke det samme som ensomhet.

    SvarSlett
  5. Du er ihvertfall veldig flink til å få meg til å reflektere! Lurer på hvilke blogger jeg egentlig fant det på før du kom på banen.. Uhm. Ingen? TAKK Sofie! :)

    SvarSlett

Blogglistenhits
Bloggurat