Tale til...

... De som jobber på Carlings.

Hør her. Selv om søstera til venninna til kompisen til bikkja til oldermoren til barnebarnet til naboen din jobber på Carlings og gjør en flott figur, kan jeg virkelig ikke noe for at jeg er sliten i ørene etter bare ett minutt inni butikken.

Er det bare jeg som reagerer på at de ansatte hos Carlings stalker deg inn i prøverommet? Er det bare jeg som føler at de anstrengt spyr ut komplimenter, som du innerst inne vet har blitt sagt allerede tjue minutter før, til en annen person; "Den buksa sitter jo som et skudd! Jeg har aldri sett noen kle den buksa SÅ bra som du gjør!!!" Og selv ser jeg at jeg likner en punktert kalkun med hoftebrudd, og jeg hadde vært finere i en søppelsekk.

"Selv har jeg den buksa i både svart, grå og lilla", sier en gestikulerende, hyperaktiv kjekkas med smør i sleiken, glimt i øyet, provisjon på hjernen og svensk i kjeften. Carlingsansatte har en påfallende tendens til å opplyse om garderoben sin. For all del, det er nydelig å gå frem som et godt eksempel - det er jo helt klart at de kun forteller dette for å redegjøre om hvorvidt buksa krymper, hvor mye genseren skal vaskes på, og om Björn Borg-boxere er kreftfremkallende eller ei.

Jeg har et ønske. Jeg har et ønske om at jeg i fremtiden skal slippe å liste meg så stilt på tå, når jeg skal inn på Carlings. At jeg skal slippe å nærmest gjemme meg blant klesstativ for å være i fred. Jeg skulle ønske at dersom jeg tar turen innom Carlings, så kan jeg få titte i fred. Helst uten å bli avbrutt av innpåslitne selgere som kamuflerer sitt ekstreme intimbehov med at de selvfølgelig bare er ute etter å hjelpe kunden.

Siden kunden alltid har rett, håper jeg at ønsket mitt blir innfridd. På forhånd takk.