... Slavefryd.
Kjære Slavefryd. Dere gjorde våren, sommeren og høsten 2006 uforglemmelig for meg. Som ansatt på Rockburger'n fikk jeg erfare hvor givende det er å servere svette burgere (til latterlig høye priser) til hyperaktive barn i femti plussgrader (vi hadde bare en liten vifte, og rett som det var viste målestokken femti plussgrader... Forsvarlig!) for sekstifire kroner timen (!). I og med at Tusenfryd ikke har hørt om hverken Arbeidsmiljøloven eller tariffavtaler, satser de alt på god, gammeldags slavedrift. Det er selvfølgelig noen som har foreslått å arrangere streik, men det er bare å gi opp. Det vil alltid være nok av fjortenåringer som ofrer sin ferie og rettferdighetssans for å løpe rundt i den flatterende, selvlysende uniformen.
Kjære Slavefryd. Det finnes ingen dårlig dag hos dere. Selv om man skulle ha forstuet beinet, brukket håndleddet eller fått en murstein i hodet, er det ingen grunn til å klage. Smil hele dagen - selv når du koster vekk gammel pommes frittes bak frityrkokeren og ingen ser deg. Jeg fikk faktisk beskjed om å smile selv om parken var stengt, og vi bare ryddet inne i restauranten. Jeg tror faktisk at det gikk så langt at jeg smilte i søvne, bare fordi jeg ble hjernevasket til å overanstrenge kjeven min mer enn hva som er sunt og naturlig. For all del, jeg er (faktisk) en svært serviceinnstilt person, men det finnes grenser. INGEN mennesker smiler 24/7. Altså, se for dere en som jobber i klesbutikk. Se for dere at vedkommende står og gliser uavbrutt for seg selv mens han/hun henger opp klær. Det ser bare creepy ut. Som en besatt zoombie (det er vel det alle ansatte hos Tusenfryd ser ut som).
Kjære Nazifryd. Ingenting er som å lage sukkerspinn til fem kids på en gang, der hver og en av dem skal ha den STØRSTE OG BESTE sukkerbomben, og når du kommer hjem oppdager du at du til og med har sukker mellom øyevippene og inni ørene. Og alt dette for en luselønn av lavere dimensjoner. Ingenting er som å bære fem kasser med tomater fra den ene siden av parken til den andre, mens folk ler av deg og tror du er en av attraksjonene. Ingenting er som å jobbe på Slavefryd!
Kjære Tusenfryd. Det som fascinerer meg mest, er de som jobber der år etter år. Eller, man stiger jo riktignok to kroner i lønn for hvert år man jobber der! Gratulerer, du tjener en BUGG mer i timen. Er det noen mennesker som fortjener et realt klapp på skulderen - ja, så er det Tusenfrydveteranene. De må enten være aliens eller maskiner. Én ting er alle ungdommer som jobber frivillig i organisasjoner og politiske partier, men de får i hvert fall respekt! Når du jobber på Tusenfryd, blir du bare møtt med hånlig latter og kanskje litt medlidenhet, om du er heldig.
Kjære Slavefryd. Mitt absolutte høydepunkt som ansatt, var da jeg fikk æren av å være såkalt måkevakt. Da måtte jeg plukke opp søppelet etter alle de 99 % gjestene som var for tilbakestående til å klare å kaste det selv, slik at ikke måkene skulle forsyne seg av maten til gjestene. Dette må være kremen av slaveservice. Legg forresten merke til at jeg skriver gjester og ikke kunder. Det var nemlig strengt forbudt å omtale kun.. gjestene som kunder. Og vi kunne for eksempel ikke si: "Håper det smaker!" da vi serverte maten... DOH! Vi vet jo at det smaker! (Næt). Det var mange fine regler, og de har til og med en egen Tusenfryd-bibel med regler og flotte bud.
Kjære Nazifryd. Hadde det ikke vært for kule kolleger, hadde jeg aldri holdt ut. Og det var noen kule ku... gjester også (herregud, jeg er fremdeles hjernevasket) , men fy faen så mye man må tåle i en slik jobb. Kundene (sorry) ser på deg som en batteristyrt dings, og de klarer visst ikke å snakke til deg som om du er mer verdt enn osteskiva på burgeren (som for øvrig koster seks kroner på Tusenfryd...).
Så det skal dere vite, alle dere der ute som jobber i servicebransjen: Dere har min dypeste medfølelse, og jeg er aldri den som maser fordi jeg tror jeg er viktigere enn andre. Til kunder som lager kvælm: Folk gjør så godt de kan. Tenk deg selv hvordan det er å jobbe i en slik jobb. Stressnivået overgår til og med ADHD'en min. Så, putt bæreposen i kjeften og vent på tur. Og det er faktisk fullt mulig å hente frem det lille du forhåpentligvis har av folkeskikk.
Kjære Nazifryd. Ja, man skal tåle mye... Jeg har aldri hatt en så krevende jobb, både fysisk og psykisk, og jeg kan garantere dere at hver jobb i ettertid har vært en drøm! Så jeg vil gjerne takke dere, for at dere satte standarden såpass klart og tydelig som dere gjorde. Og jeg lærte faktisk et og annet triks av dere. Det skal dere ha. Men én ting er sikkert: Polakkene her i landet kan gå og legge seg. Det er de ansatte hos Tusenfryd som virkelig driver slavearbeid.
Jeg burde lett bli Lano-ungen i 2011.
