Da du var liten sa du at du bare hadde litt rusk i øyet. Du gråt ofte og mye. Det gjør du fremdeles. Du forsøker å holde det inni deg - men tårer er til for å forhindre bakterier i å trenge inn i øyet. Det må gjøre vondt å få bakterier i øyet, så du lar det renne for sikkerhets skyld.
"Så altfor mye å tenke på, det er kanskje litt rart, lurer på om hodet mitt sprenger snart?". Disse ordene skrev du (eller var det jeg?) i dagboka di da du var åtte år. Resten av siden er blank.
*
Hun ser på deg som om du var en fremmed. Et blikk du kjenner så altfor godt. Som om du var et farlig dyr med blodige hoggtenner. Som om du var en innbruddstyv. I ditt eget hjem.
Veggene rundt deg blir smalere for hver dag som går. Snart får du pusteproblemer, selv om vinduet står på vidt gap. Eksos og sirener og støv klistrer seg fast på kroppen din.
Du kan dusje i to timer, helt til du oppdager at det ikke er mer varmtvann igjen. Du forbanner den personen som hang opp et speil foran dusjen. Du vil ikke se deg selv slik. Ta deg sammen! Du kan i hvert fall heve hodet litt, om ikke annet.
Neste dag smiler du til verden - for det er jo det man skal gjøre - men verden smiler ikke tilbake. Du roper om hjelp, men det kommer bare et ekko på din egen telefonsvarer.
Disse tankene har aldersgrense 15 år. Og du som på mange måter er ni år mentalt. En del av deg er ankerfestet, selv om du har problemer med å sortere år, tid, sted, mennesker. Du var kanskje fysisk tilstede, men i tankene var du en helt annen plass. Du satt kanskje rundt middagsbordet med familien - mentalt var du på en reise, på et hittil ukjent sted.
Hodet har heldigvis ikke sprengt hittil. Det hadde jo tatt seg ut.
