Tale til...

... Ari Behn.



Kjære Ari Behn. Du er min helt, mitt forbilde og min inspirasjonskilde. Ditt vesen, din aura, måten du prater på, stilen din - ja, alt ved deg er som en rosa og svulmende bomullssky. Du er så... Konkret og bevisst. Og sjarmerende, selvfølgelig.

Kjære Ari Behn. Jeg setter stor pris på din åpenhet. I et intervju med gratisbladet, Massiv tidligere i år, fortalte du at du føler deg deprimert, at du gjerne tar din første drink for dagen før lunsj, og at du kommer til å dø uten selskap av noen.

Dette er et svært godt løft for å fjerne tabustempelet om psykisk helse... Spesielt fordi du er så konstruktiv. Du er så håpefull og konsekvent, syns jeg. Et stort klapp på den terningbelagte skulderen/overarmen din der, altså. (Jeg har vurdert å tattovere inn noen tilbakemeldinger fra diverse skoleoppgaver - av inspirasjon fra deg, så klart).

At du ikke bare går til psykolog, eventuelt får noen medisiner, tar et oppgjør med helsa di på egenhånd - og SÅ prater om det i media, er bare veldig fint for oss fans. Vi blir jo så inkludert! Vi er med under hele prosessen, liksom. Jeg likte spesielt godt da du gjestet Skavland, og sa at du tror kanskje du har bipolar lidelse... Du kunne jo ha funnet det ut, men det er mye morsommere å holde det litt mystisk.

Ari (er på fornavn, selvfølgelig), du er jo full av overraskelser, so keep it that way! Og du (og Mette Marit, for den saks skyld) gjør jo kongehuset mer folkelig: "SE! De har problemer de også!" Hadde du bare hatt et formål med det...

Kjære Ari Behn. Noen vil kanskje påstå at du er pr-kåt og sytete, og at du er en skam for det norske kongehuset. Men herlighet - du bruker jo bare ytringsfriheten din! Som forfatter, selvfølgelig. Du har jo uansett fått beskjed om ikke å representere kongehuset når du uttaler deg i pressen. Derfor er det ekstra gøy når du, som forfatter, selvfølgelig, gir oss andre dødelige litt inside information om hva som skjer i kongefamilien.

Kjære Ari. Du misliker at pressen spør om helt andre ting enn ditt forfatterskap (som for øvrig er svært mangfoldig og gripende...). Du vil jo helst bare snakke om yrket ditt, sier du. Derfor er det så fantastisk, og på ingen måte motsigende og ironisk, at du faktisk svarer på, og snakker om helt andre ting enn nettopp yrket ditt.

"Før eller siden blir jeg sparket ut hjemmefra. Det er antageligvis langt verre for dem som oppholder seg sammen med meg å ha meg gående hjemme". Dette er noe av det du fortalte Magnus Rønningen (og resten av Norge) i Massiv-intervjuet. For en tillit du har til det norske folket, Ari! Jeg blir helt rørt, jeg. Ikke engang Alexander Rybak er så åpen om privatlivet sitt!

Jeg gleder meg til døtrene dine blir voksne. Jeg gleder meg til de skal lese alt det fine du har sagt i media. Apropos kidsa dine, Ari. Hvordan er det mulig å kalle ungen sin for Maur!? (Greit, Maud, da, men det er faen ikke langt unna). Det er faktisk ikke meningen å være morsom her. Jeg er dønn seriøs. Jeg har sittet som et stort spørsmålstegn helt fra den dagen jeg fikk høre om navnvalget.

Kjære lysfontena (må jo ha kosenavn). Vi har spesielt én ting til felles: Vi er begge meget glad i Nina Karin Monsen. I invervjuet med Massiv kom det frem at du nesten kjørte på henne, en kveld i 2005. For å sitere deg litt: "Da tenkte jeg faen, hadde jeg visst det var henne skulle jeg jaggu ha bremset to sekunder senere. Den sjansen får jeg ikke igjen". (Apropos, les den fantastisk underholdende krangelen mellom Magnus Rønningen og Nina Karin Monsen her).

Altså... Det er jo en smule drøyt, men jeg skal innrømme at jeg lo godt. Da lo jeg nesten, bare nesten, med deg, Ari. (Tips til Dagbladet: "Sofie Frøysaa støtter Ari Behn i sin uttalelse om Nina Karin Monsen". Do it, do it!).

Kjære Ari Behn. I disse desembertider fikk pressen vite hva du ønsket deg til jul: "Ønsker seg fred og ro - og fotballsko". Du ønsker deg altså mer fred og ro rundt familien. Jeg elsker når kjendiser går til media, for å si at de ønsker en pause fra media... Og jeg elsker at du, Ari Behn, ber om fred og ro rundt familien, når det først og fremst er du som har fortalt så mye om familien din og ditt privatliv. (Når sant skal sies: Du skjemmer bort media, men pytt, ingen vits i å spare på kruttet!).

Kjære Ari. Du er kongen (heh) av kontroversielle utsagn, og Norge hadde uten tvil blitt mye kjedeligere uten deg. Så, vær så snill, ikke slutt med det du gjør. (Å være forfatter, selvfølgelig).


Zuzzebazzen. Det hender at vi sover på slottet etter en tur på byen. ;)

Men tankene mine får du alltid...

Snøen daler ned fra himmelen. Store, myke flak smelter på ansiktet mitt like fort som det lander. Jeg trekker pusten dypt, og kjenner den kalde og friske vinterluften. Lyden av krum snø under føttene. Lyden av barn som leker i snøen. Lyden av hunder som bjeffer til hverandre, og hundeeiere som kjefter og sier unnskyld på vegne av bikkja som ikke kan forsvare seg selv.

Jeg vandrer her, uten mål og mening. Det er den mørkeste årstiden nå, og kun lyset fra lyktestolpene viser vei. Jeg er ikke så kjent her ennå, så jeg holder meg til den veien jeg har lært meg utenat. Jeg liker å være spontan, men på samme tid må jeg ha trygge rammer. Hvert fall nå.

Det er ikke bare jeg som har dårlig retningssans. Snøen er rotløs, og jeg er sikker på, at hvis snøflakene kunne snakke, så hadde de ropt om hjelp fordi de egentlig har høydeskrekk, og at de ikke klarer å finne sin plass. De vimser rundt, om hverandre, og tar den enkleste utveien; de faller der det passer seg.

Like rundt hjørnet, der jeg pleier å tenke at "nå er jeg halvveis hjemme", ligger en katt som leker i snøen. Det er da jeg tenker på deg igjen. Katter minner meg om deg. Ikke bare fordi du var så glad i katter, men også fordi dere har noe til felles: Mystisk, selvstendig, vakker.

Jeg tenker på at du kunne ha vært her. Jeg tenker på alt du går glipp av. Bare det å gå tur om kvelden, å kjenne at man lever. Se røyken som kommer ut av munnen på utpust, som er et tydelig bevis på noe grunnleggende. Jeg tenker på alt vi kunne ha gjort sammen. Jeg tenker på alt du skulle fått oppleve. Men du er ikke her.

Jeg vandrer her, i vintermørket, og tenker på alle de store spørsmålene. Jeg tror ikke det er meningen at jeg skal få svar. Jeg er en drømmer, likefullt en realist. Det var du også. Men på et annet punkt er vi svært forskjellige. Du klarte å leve i nuet. Det har jeg store problemer med. Jeg er aldri helt tilstede. Jeg har for eksempel store problemer med å tenke tilbake på barndommen min. Alt går i ett, og selv om jeg fysisk var der, på båttur med familien, var kanskje tankene mine et helt annet sted.

Du var et av de få menneskene som virkelig klarer å nå inn til meg. Det er det, dessverre, svært få mennesker som gjør. Men takket være deg, prøver jeg alt jeg kan, å sette mer pris på livet - her og nå.

Jeg konsentrerer meg, og prøver å hente frem et klart barndomsminne. Jeg er fremdeles på båttur, men jeg er så redd. Moren min, broren min og jeg sitter i en liten robåt, midt utpå havet. Vi skal fiske, men alt jeg tenker på er hvor langt det er ned. Dypet er noe som skremmer meg. Det har det alltid gjort. Det er så mørkt og dystert. Vi har sett det, enten på TV eller med egne øyne, men likevel er det så fremmed. Vi vet liksom ikke helt hva som befinner seg der nede.

Det er slike tanker jeg har om døden. Den er så naturlig, men likevel så fremmed. Det er som havets dyp; nært, men fjernt. For meg er det mørkt, skummelt og ukjent. Men det er kanskje vakkert også? Under vann er alt stille. Som en helt egen verden. Kanskje døden også er slik?

Jeg skvetter til, idet et lass med snø faller ned fra et hustak. Nå skal det riktignok ikke mye til for at jeg skvetter, men det avbryter tankene mine, og en bil kjører i full fart forbi meg. Bilhjulene røsker med seg en stor mengde snø og slaps, og en del av det treffer meg til langt oppå knærne. Med våte føtter trasker jeg hjem, den lille biten som er igjen. Uansett hvor kaldt det er, blir jeg varm når jeg tenker på deg.