Sammenheng.

"Åh, er du også dårlig i gym? Puh! Jeg trodde jeg var den eneste som var slapp her, jeg!"
"Har du også glemt drikken din hjemme? Heldigvis. Da er jeg ikke alene!"
"Åååh, jeg visste ikke at DU var her!? Så flaks! Endelig noen jeg kjenner!"

Kjenner du deg igjen? Kjenner du kanskje igjen en eller fem i vennekretsen? For Guds skyld, eller hvem du nå enn vil skylde på... Vi mennesker er et sosialt vesen, men det burde strengt tatt finnes en mellomting uten at det blir tabu.

Det finnes mange som påstår de er selvstendige. Likevel takler de ikke å sitte alene i kantina - det er jo bare dødspinlig, da! Da ser det jo ut som de ikke har noen venner, liksom. Mange påstår at de nyter sitt eget selskap... Så lenge de har helgen å se frem mot, da, for da skal de ut å være sosiale sammen med vennene sine, samt innta altfor store mengder voksenbrus. Sånt blir en jo sosial av, vett.

Mange forteller gledelig om da de fant seg selv. Denne åpenbaringen inneholdt mest sannsynlig over fem glass øl, Postgirobygget og rørende monologer. De kom frem til at de ikke trengte den eller den personen for å være lykkelig, nei, det var i så fall deres tap. Dessuten skal de være selvstendige fremover. De skal opp og frem her i verden. Så det så. Men det hadde ikke gjort noe om vennegjengen fulgte etter når en skal flytte, da.

"Det er så greit å bo på samme plassen, lissom. Trygt og godt. Dessuten må vi jo spare unga for alle overgangene!" De voksne i gata nikker om kapp. "Jajaja, det er klart det! Og her har vi jo alt vi trenger, uansett!" Tørrpraten når nye høyder, og når postbudet på fjorten år overhører samtalen, er han helt overbevist om at han er den eneste i hele verden som ikke passer inn.

Unger løper i gatene, skriker og gjør som unger flest. Null bekymringer. Aner ikke noe om fremtiden. Fortid er istad... Han ene har mamma og pappa som er sammen. Sånn skal det være - de skal hvert fall IKKE skilles, for han vet om noen i klassen som må flytte på seg hver uke, og det virker bare slitsomt. Dessuten må jo et barn ha trygge og gode rammer for å vokse opp under forsvarlige forhold. At mamma og pappa krangler så fort sola står opp har ikke noe å si - så lenge de holder sammen! At dette viser kjærlighet på vranga gjør ingenting, så lenge det er mor og far, så lenge de holder fasaden, nei, holder sammen, mener jeg.

"Jeg kunne aldri tenke meg å flytte!", sier Jakob. Kristian spør om han vet noe om det - hva det innebærer, liksom, men Jakob sier bare at han aldri ville ha flytta fra vennene sine. Det hadde ikke vært på tale! "Du kunne jo holdt kontakten med vennene dine, da, selv om du hadde flytta!", svarer Kristian. Nei, det hadde vært stress. Greit som det allerede er, tenker Jakob.

Lise ble skuffa på julaften i år. Det var ikke som i fjor. Dessuten var det ikke snø engang. Det ble ikke sånn hun hadde håpet på. Tradisjonene ble ikke innfridd. Moren brer den hvite duken over bordet. Dekker til den slitne bordplata. Faren setter opp juletreet. Setter det foran sprekken i veggen. Storebror er med ut og aker. De aker ved isdammen, som egentlig er litt skjør for tiden. Det er jo global oppvarming og greier. Alt i alt blir Lises jul en dårlig utgave av seg selv. Mamma er lei seg, fordi hun så gjerne skulle ha fått til alt for Lises skyld. I stedet for å fortelle henne at det er viktig å være åpen for nye ting, får hun bare dårlig samvittighet. I stedet for å fokusere på samholdet, tenker hun at de kanskje brukte litt for lite penger på ungene i år. Hva om de ikke blir fornøyde?

"Nå skal vi hjem til pappa, lille venn! Ikke sant? Pappa venter jo hjemme på oss! Jaaa'aaa!", sier mamma høylytt på Rimi, til lille Truls som egentlig er mest opptatt av bolleposen han har i hendene. Truls sin mamma ser omkring seg, må forsikre seg om at omgivelsene hørte det - at de fikk med seg at hun ikke er alenemor. Nei, hun er ikke en av de. Hun trenger ikke fortelle Truls at pappa venter hjemme, for det vet Truls i underbevisstheten. Han er jo vant til det. På samme tid tilfredstiller mammaen til Truls sin underbevissthet, der hun forsikrer omverdenen om at hun selvfølgelig er gift og lever slik en skal gjøre.

"Jeg har fått ny kjæreste", smiler Katrine til venninnegjengen. Hun har alltid kjæreste, jo!, tenker Gina for seg selv. Katrine takler ikke å være alene. Hun må ha bekreftelse. Gina tenker som så at det umulig kan være ekte kjærlighet. Hvem opplever ekte kjærlighet sånn i hytt og pine? Katrine forteller at denne gangen - ja, denne gangen er det virkelig kjærlighet.

Hvorfor kunne hun ikke for en gangs skyld avse litt tid for egenkjærlighet?

Tale til...

... Nordmenn.

Kjære nordmenn. Vi skal være stolte. Vi skal være stolte av landet vårt, av alt vi har fått til. Jeg kan ikke se for meg hvor mange land som misunner oss ostehøvelen, elger, binders og fyllekulturen vår.

Kjære nordmenn. La oss heise flagget. Det norske flagget, vel og merke. La oss heve det høyt, og vise hvem vi er. Ja, vi elsker dette landet som det stiger frem. La oss skåle, la Janteloven bli den nye Grunnloven, la Bibelbelte strekke ut sin Jesushånd og omfavne resten av Norge.

Kjære nordmenn. La oss fortsette i det ydmyke skisporet vi allerede er i. La oss fortsette å se dumt på folk som prøver å konversere med fremmede på bussen. Det er klart vedkommende enten er full eller desperat, og slike mennesker ødelegger våre overlegne verdier. Vi skal fortsette å ignorere uteliggere, vi skal se opp til fine fruer på Vestkanten i Oslo, og for all del: La Se & Hør bli det nye Dagbladet.

Kjære nordmenn. Vi har så mye å feire. Kongefamilien, for eksempel. Vi har en lysfontene, en engel, en tørrlagt partyberte, en konge som likner mistenkelig mye på faren til Albert Åberg - og det beste av alt: En folkelig, kommende konge som avbildes på =Oslo i de stormende juletider.

Kjære nordmenn. Akk, vi har så mye å feire. Den norske kulturverden, for eksempel. Vi sverger til de edle tradisjoner. La Flåklypa, kjøttkaker i brun saus, fiskestenger og Tobias i tårnet smelte sammen i en harmoni av frihet. Vi har en eventuell statsministerkandidat med sigarettåne som representerer mannen i gata. Der drømmen om døgnåpent alkoholsalg, billig bensin og innvandringspolitikk samsvarer med vår fornektelse om at Norge er et lite og ubetydelig land i Nord. La det bli sikkert at Norge ikke er hovedstaten i Sverige. La McDonald's bli det ypperste av gourmet, la Tuborg bli det daglige melkeglasset, la CO2 bli lufta vi puster inn. Og please: La det være mann og kvinne. Fremtiden er i våre hender, ungdom - vi skal gå frem som et godt eksempel.

Norske mann i hus og hytte, takk din store Gud. Ja, Gro, det er typisk norsk å være god. La russetiden foreviges, la barna i Afrika bli et fremmedord. La oss heve glasset, vi er unike. Ja, som Jesus sa det, vi er unike. Det er på tide å fokusere på oss selv. Norge er det landet i verden som gir mest bistand per innbygger. Nå er det nok. Vi har tenkt nok på andre nå. Det er på tide at vi tar oss selv på alvor. La bunaden bli skoleuniform, la nistepakke bli obligatorisk, la uttrykket: "Penger er trær, og trær har vi nok av", bli fasitsvaret i enhver barneoppdragelse.

Landet ville han beskytte, skjønt det mørkt så ut. La oss bekjempe ytringsfrihet, religionsfrihet, og for all del: La oss forby organisasjoner. Ungdom mot EU, Natur og Ungdom, Elevorganisasjonen - jeg kan nevne i fleng. Hva skal vi med slike organisasjoner? De bare motarbeider norske verdier! La meg bruke Natur og ungdom som eksempel. Som om ikke den norske naturen er bra nok!? Vi har fjellene, trollene, mose og bark. Vi har innsjøer, lofottorsk, flo og fjære. Hvorfor tror dere ellers 1 % av hele Japan forguder oss? (Btw, go home!).

Kjære nordmenn. La oss bære vikinghjelmen med stolthet, la oss rope "VI ER BØNDA I FRA NORD", mens vi holder oss edru hele uka, helt til vi slår på stortromma ved fredagskveld og endelig tør å si vår mening høyt i baren. La ytringsfriheten være forbeholdt julebordet. La soldatene i Afghanistan fremme vår stolthet. Ta deg en potet, litt surkål og et sanghefte med salmer, så skal vi se Nyhetene sammen - mens vi holder oss for ørene.

Amen.


Vis stolthet, min venn. Vis stolthet.