28.8.14

Motsetninger.

Soundrack: London Grammar - Wasting my young years

Tenk, jeg har flyttet til Uganda og jeg skal bo her i halvannet år!

Før jeg reiste til Uganda, pratet jeg med moren min om hvilke forventninger jeg hadde til oppholdet. Jeg svarte at det jeg gledet meg aller mest til, var å få mer tid. Og det er akkurat det jeg har fått: tid. Jeg har fått mer tid og rom til å skrive, til å tenke - til å bare være (OK, den setningen hørtes veldig ut som noe Aune Sand kunne sagt i champagnerus - beklager det).

Men slik var det altså ikke før jeg dro. Og nå er jeg endelig klar for å dele tankene mine med dere.

Det siste året har jeg vært mye plaget med søvnproblemer, svimmelhet og stress. Noen uker før jeg dro, var jeg hos legen for å ta blodprøver. Da vi skulle gå gjennom resultatene, fortalte legen min at hormonene i blodet mitt indikerte et for høyt stressnivå. Jeg fikk dermed streng beskjed om å ta dette på alvor, ellers kunne jeg bli utbrent. Utbrent!? Jeg fikk assosiasjoner til at det var noe Kongsvik-karakteren, Wenche kunne sagt: "nei, altså, jeg er så utbrent, jeg må bare ta det med ro."

Jeg tok det ikke på alvor. Det skulle jeg ha gjort - for lenge siden. Men hva gjorde jeg? Jeg fortsatte som før. Jeg hadde jo ikke tid til å gjøre noe annet... Med fulltidsstudier og fire jobber holdt jeg det gående.

I mangel på en bedre metafor: jeg følte meg som en tikkende bombe. Jeg prøvde å sjonglere alle gjøremål, og noen uker var så hektiske at jeg sov i gjennomsnitt tre timer hver natt. Sånt blir man syk av.

Da jeg endelig krøp under dyna, var kroppen utslitt, men hodet jobbet fremdeles på spreng. Og jeg kunne for all del ikke lukke øynene før jeg hadde gjort min daglige flink-pike-oppgave: å lage to-do-liste for neste dag (det er meg og fotballfrue, liksom).

Det var stunder der jeg gråt av frustrasjon, fordi jeg innså at kabalen aldri ville gå opp. Jeg har tatt vare på én av disse to-do-listene, som et eksempel til ikke-etterfølgelse:

1: Muntlig eksamen
2: Dra til jobb nr. 1
3: Forberede standup
4: Dra til Josefine for å ha standup
5: Dra rett hjem og skrive artikkel til jobb 3
6: Levere artikkel (deadline kl. 12 i morgen)


... I og med at jeg skriver dette på en blogg, kan det nok ved første øyekast se ut som god, gammeldags snikskryt: "Åh, stakkars meg, jeg er så viktig - brb". Nei. Slik er det i så fall ikke nå lenger. Og grunnen til at jeg skriver dette, er for å belyse noe jeg tror altfor mange unge mennesker opplever: å skulle leve opp til et selvpåført, urealistisk press.

Man tenker at man gjør sitt beste, men man glemmer at det kanskje ikke er til ens eget beste. Man tenker at man yter bedre når man har mye å gjøre: "jeg liker å ha en full timeplan, da er jeg mest effektiv" (etterfulgt av et anstrengt smil, selvfølgelig). Men sannheten er at man aldri blir fornøyd, fordi man ønsker å yte enda litt mer, enda litt bedre.

På ett eller annet punkt sier kroppen stopp. Og det har den gjort. Det var en vanskelig avgjørelse; å skulle bestemme seg for å sette alt der hjemme på vent. Men den nye tilværelsen kunne ikke ha kommet på et bedre tidspunkt - det var som at jeg ble tvunget til å stoppe opp.

De første ukene var som et vakuum: hva gjør jeg nå? Det føltes som at jeg hadde løpt et evigvarende maraton (åh, alle disse nydelige metaforene), og plutselig var det over. Plutselig ble alt helt stille. Hvordan kunne jeg ha løpt så fort? Nå orket jeg ikke en gang å knytte skolissene.

Norsk Helsteinformatikk skriver at "typiske tegn på utbrenthet er følelsen av å være fysisk, følelsesmessig og mentalt utslitt på grunn av lang tids krevende jobbsituasjon". Det høres kanskje ut som en motsetning, men det å være utbrent er forferdelig krevende. Det er som at energilageret er begrenset; at du bare har en viss kvote med energi før lageret går tomt. Derfor må man prioritere og porsjonere energien på en helt annen måte enn hva man er vant til.

De som kjenner meg, vet at det ikke akkurat har vært mangel på energi - tvert i mot. De som kjenner meg, vet også at jeg er en følsom person. For min del er derfor min verste fiende følelsen av apati. Jeg liker nemlig å tenke at negative følelser forutsetter et utgangspunkt i motsatsen: å være lei seg, betyr vel at man har vært glad, men at noe eller noen fikk det til å snu? Å være sjalu betyr vel bare at du virkelig elsker partneren din? Å være provosert betyr vel bare at du verner om noe som er viktig for deg? Å være stolt betyr vel bare at du har selvrespekt? Men samtidig: det er ingen motsetning heller. Det er mye mer nyansert enn som så.

Hva er motsatsen til apati? Og hva gjør man når man så paradoksalt nok ikke kan føle motsatsen?

Jeg tar hver dag om gangen, og jeg øver meg på å si nei. Selv om jeg føler meg som hun kjipe som ikke orker, eller som må dra hjem tidligere fordi hun er sliten. Jeg lærte den harde veien at jeg er nødt til å prioritere annerledes. Og det hele føles så paradoksalt. Jeg er i Afrika, og burde ha en tåredryppende historie når jeg kommer hjem. Jeg burde fortelle om da jeg reddet alle barna. Ikke om da jeg reddet meg selv (Aune Sand, den setningen kan du også få gratis av meg).

Men jeg trøster meg med at jeg ikke er helt Kongsvik-Wenche ennå. Det hadde tatt seg ut om jeg satt der med nakkestøtte på bilder - bilder som viser hvor amazing og selvutviklende det er i Afrika. Og det er jo bare trist - jeg dro ikke til Afrika for å "redde alle barna", men å redde meg selv (buhu).

Og i mellomtiden skriver jeg. Masse.  

8 kommentarer:

  1. Beskrivende og gjenkjennelige skrevet.
    For å fortsette med metaforen, den gyldne middelvei innebærer å kjenne til ytterpunktene, det gjør du nå. Kanskje kjenne en stund på apatisk før du beveger deg langsomt mot energien.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er absolutt den største utfordringen! Jeg vet at det å yte energi gir energi, samtidig som det er viktig å finne ro. Men det fine er at magefølelsen sjeldent tar feil. Det viktigste for min del var å ta situasjonen på alvor. Ellers oppstår det bare et enda større press, fordi jeg ikke klarer å bare "ta meg sammen". Jeg måtte rett og slett bli mer tålmodig overfor meg selv.

      Slett
  2. <3
    Kudos til deg for at du til slutt hadde selvinnsikten til å se at situasjonen din var usunn, mentalt og fysisk; før du bikket over kanten. Nyt fritiden du har nå i Afrika og så håper jeg du finner en "gylden middelvei" når du er tilbake i Norge :) Du er flink og klok Sofie!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for hyggelig melding! Det varmer. :) Jeg opplever at det å skrive hjelper veldig! Og jeg har absolutt lært mye; jeg skal aldri gå tilbake til det samme tempoet når jeg kommer hjem igjen. Jeg hadde nok ikke sett det like tydelig dersom jeg var hjemme, og jeg er glad for at jeg får tid til å samle krefter.

      Håper du fortsetter å lese på bloggen! Klem. <3

      Slett
  3. Dette kjenner jeg meg veldig igjen i. Takk som deler! Personlig synes jeg det er ekstremt vanskelig å finne en mellomting, jeg har så lyst til å være travel, ha ekstreme mål, få til masse fordi da kan jeg føle meg flink, da kan jeg si meg fornøyd - i hvert fall for en kort stund. Jeg vet jeg blir syk av det, jeg vet jeg blir stressa, engstelig og usikker, men det er vondt og vanskelig å trappe ned når det føles ut som alle rundt en enten trapper opp eller snakker om å gjøre det.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg er så enig! Det er nettopp det å finne en mellomting som er det vanskeligste. Det er fryktelig frustrerende når energimangel fører til at man yter dårligere, spesielt når man VET hvor godt man i utgangspunktet kan prestere.

      Jeg kan veldig godt forstå at det er slitsomt hvis "alle rundt deg" trapper opp eller snakker om å gjøre det. Men det i seg selv virker jo litt strebersk. Jeg tenker: hvem er det man skal imponere? Hvem er det man skal gjøre alle disse tingene for? Én ting er hva andre eventuelt forventer av deg, men det viktigste er hva du forventer av deg selv. Og at de forventningene ikke er for høye, for urealistiske, eller at de rett og slett ikke er bra for deg. Hva er godt nok? God helse, både fysisk og psykisk, er jo alfa omega! Og om det betyr at man må trappe ned - ja, så må man gjøre det. Man kan nesten se på det som en prestasjon i seg selv: at man lærer å lytte til kroppen sin, og rett og slett er sin egen beste venn! Jeg har i hvert fall lært at helsa alltid må komme først.

      Alle mennesker ønsker å leve i harmoni med seg selv, og dersom man klarer å finne ut av hva som er best for en selv, så er dét mye viktigere enn at man får enda en ting på CV-en, at man må rekke enda en fest, kjøpe enda en genser som man visstnok "må" ha i høst, eller løpe én ekstra mil.

      Lytt til deg selv, og husk: du trenger ikke alltid å søke etter svar, noen ganger er det best å bare vente... Jeg er helt sikker på at du omsider vil finne svarene du leter etter.

      Klem fra Sofsen.

      Slett
  4. Du er så innmari bra. Kunne aldri skrevet det bedre - dette bare ER.

    SvarSlett
  5. Så god du er - tusen takk! <3

    SvarSlett

Det oppstod en feil i denne gadgeten