Du hadde valget.

Kari fryser. Men det er godt det bare er august. Det blir verre om noen uker. Hun orker egentlig ikke å tenke på det en gang. Morgensola titter frem bak noen bygninger. For mange er dette en ny dag med nye muligheter. Folk strener forbi med kaffe i hånden. Kari tenker i blant tilbake på barndommen sin. Da var alt så mye enklere. Hun var ofte bitter før; "hvorfor er det ingen som hjelper meg?" Men nå er hun vant til det. Livet har bare blitt slik. Og hvordan kan hun egentlig klage? Hun har jo valgt dette selv.

Trond er sulten. Han titter ned i den slitte koppen fremfor føttene sine. 20 kroner. Å være fattig i et av verdens rikeste land. Han takket pent for mynten, da en ung jente i tjueårene slang den fra seg i forbifarten. Det er ofte de yngre som gir penger, tenker han for seg selv. De eldre, spesielt de på hans alder, rynker bare på nesen og ser stygt på han; "jeg gir ingen penger! Jeg vet nok hva de pengene går til!" Men hva kunne han forvente? Han har jo valgt dette selv. Nok en lang dag er gått vekk i intet. Men nei, han kan visst ikke forvente annet.

Siri flykter fra virkeligheten. Hun kjenner rusen leke med hodet. Alle lyder blandes sammen i et tåkete stoppested i tilværelsen. Hun vet at polititet er like i nærheten. Hun er vant til det nå. Hun vet at De Normale ser henne. Ja, hun er vant til det. De Normale anser henne som maling på teppet, som støv i kjelleren, som en torne på rosebusken. Siri er i veien. Hun vet det godt, innerst inne. Hun er en av de som gjør det ekkelt for De Normale å gå gjennom byen, særlig på kveldstid. Siri er spesielt redd for barn, deres blikk, at de peker og kommenterer. Hun vet nok hva foreldrene deres forteller om henne. Siri er jo farlig. Likevel vet hun at De Normale synes synd på henne. Selv om hun har valgt dette selv.

Bjørn blir sett ned på. Bokstavelig talt. Men hva kan han gjøre? Han er nektet overalt. Noen ganger spør han seg selv hvorfor han fremdeles lever. Hva er det å leve for? Bjørn kjenner alle blikkene som stadig vendes mot han. Hvor kan han få være i fred? Han stirrer ned i bakken. Han ser føtter overalt. Noen går fort, andre går sakte. Hvor skal alle hen? Bjørn er en kuliss i andres stressende hverdag. En kuliss i et teater der ikke engang statistene vet navnet hans. Han har satt frem en plakat. En gang stoppet en kvinne opp og leste plakaten høyt. Hun begynte å le rått da hun leste slutten: "Jeg er ikke kriminell". "Har du til og med skrevet dette selv", hadde hun sagt. Hva kunne han svare. Han har jo valgt dette livet selv.

Trine kjenner at det er lørdag. Mange fulle mennesker i gatene. Noen stopper opp for å ta en prat. Det er hyggelig. De fleste er alltid mye snillere etter noen øl på samvittigheten. Det er Trine óg. Lørdager er på mange måter den beste dagen i uka. Samtidig den verste. Alle rundt henne har et avbrekk fra det vanlige, etablerte liv. Der de drar ut på byen for å kose seg. Hva gjør Trine? Hun bare flyter. Flyter på det umulige. Hun har heldigvis andre ved sin side. Andre som også falt ut av livet. Sammen kan de leve det livet de har valgt selv. Men det er ofte intriger. Hun husker godt da Jens bare forsvant og hun fikk skylden.

Kim er redd. Han engster seg for morgendagen. Han drar opp glidelåsen i boblejakka, myser ut i den kalde kveldslufta. Mon tro hva klokka er. Hadde han sovet lenge? Han sukker tungt og reiser seg. Han sjekker i lommene etter penger. Han hadde solgt tre utgaver av =Oslo i dag. Det er ganske bra. Kim kjenner abstinensene trenge seg inn i kroppen. Som om de tar tak i han, holder han fast og viser hvem som har makten her. Men hva kan han gjøre. Han har tross alt valgt dette selv.

Ingen velger å ikke ha noe valg.